ForumKrangling og konflikter / Sint forelder
  • Sint forelder

    Startet av Mangofisk  5 måneder siden

    Hei, dette er noe som jeg vil si er litt vanskelig å snakke om, men vil få det ut i håp om å kanskje hjelpe sndre, eller få råd selv.

    Pappa blir ofte veldig sint. Fort sint også. Jeg har minner fra barndommen min der han blir sint og jeg løper opp å gjemmer meg under dyna siden heg følte han var ett troll. Jeg er utrolig glad i pappa, men nå har jeg serr fått nok. Han kan av og til bli så sur på enten meg eller lillebroren min at han kan «slå» oss. Han slo en gang armen til lillebroren min ved middagsbordet når det var brukket, og dro meg etter håretog genseren bortover gulvet og opp starten av trappa. Han har også slått/klaasket på meg så jeg har fått merke. Dette gjør vondt både fysisk og psykisk. Det at han også blir så innmari sur gjør jeg er redd for slt mulig. redd for å si mine meninger, spørre om ting osv. JRG vet dette ikke er vanlig, men føler jeg overdriver. Han er jo ikke abusive.

    En annen ting jeg blir veldig ukonfertalel med er at han av og til kan ta meg på rumpa osv. jeg liker virkelig ikke dette, men tørr ikke si ifra. Er så redd jeg bare innbiller meg alt dette, selv om jeg vet jeg ikke gjør det.

    Han blir også sur på meg eller broren min om vi blir sure eller krangler. Assa han klikker lissm. Selv om vi bare kødder med hverandre. Jeg føler vi alle har litt tendenser til sinneproblemer, spess pappa. Før skyldte jeg på at han ble mobba på BARNE og ungdomsskolen, men det er sbsolutt ikke en unnskyldning for å ha sånn oppførsel mot barna sine.

    Takk for at du leste :)

  • Eksistens 4 måneder siden #1

    Hei, dette er ikke greit. Hvis han gjør alt dette er faren din absolutt abusive. Faren din må på sinnemestring, og jeg tror både du og broren din trenger seriøs hjelp. Dere kan få forferdelige traumer av dette. Det er ditt eget valg hva slags tiltak du tar mot dette, men jeg synes ikke du lever i et trygt miljø i det hele tatt. Vær så snill, pass på deg selv.

  • Mangofisk 4 måneder siden #2

    Det er jo ikke ofte det skjer, men ofte nok. Er bare så redd for å ikke bli tatt serriøst, ødelegge familieforrholdet eller at han skal reagere negativt på at jeg snakker om det. Føler fortsatt ikke det er så serriøst, men ja jeg er lei.

  • Katterersøte 3 måneder siden #3

    Jeg synes du bør si ifra til helsesykepleieren på skolen din.
    Tror det kan hjelpe.

  • Mangofisk 2 måneder siden #4

    greia er at jeg ikke tørr. jeg er vanlig vis ikke en person som snakker om hvrdan jeg har det, og det å åpne meg opp er jævli vanskelig. føler jeg i tilleg svikter familien min

  • This ride is a journey 2 én måned siden #5

    Jeg skjønner hvordan det er å ikke kunne snakke så mye om følelsene sine, men tror av erfaring at det kommer av at andre ikke har lyttet til dine følelser/meninger før. Av det du har skrevet ser jeg at faren din ved flere anledninger ikke har gjort dette. Det er rart hvordan ting forandrer seg når man stoler nok på noen til å snakke, og de validerer din mening! Hvis du ikke er sikker på om du vil bli hørt, snakk med noen voksne på skolen eller lignende. Anbefaler deg å skrive et brev til helsesøster (vet de har byttet navn, men husker ikke til hva), lærer eller hva som helst, fordi å få ut de første ordene er verst. Faktaene du har skrevet her er garantert nok til at de tar det alvorlig.

    Mage tror at abusive folk er kun abusive, kun drittsekker rett igjennom, basically psykopatiske! Det er ikke sant! Dessverre, vil jeg nesten si... Det er fult mulig å være abusive mot noen, og fortsatt elske dem. Det er like mulig å være abused av noen, og fortsatt være veldig glad i dem! Det er vel dette som gjør det så vanskelig i din familie, at du er glad i ham, og at noen dager eller timer så går det bra. Men det er ikke de gode timene som teller når de fortsatt er fulle av paranoia. Hva om han en gang har en SKIKKELIG dårlig dag, og du er på feil sted til feil tid?

    Hans problemer er ikke ditt ansvar. Du sa måten han oppfører seg på mest sannsynligvis kommer fra mobbing, og jeg er helt enig, det er en forklaring, ikke en unnskyldning. Det som er dumt er hvis han også gir deg og broren din egne traumer, sinneproblemer i familier har ofte blitt "smittet" fra en person. Han har ikke fått bearbeidet sine følelser, og lar ikke andre gjøre det heller. Det kan føre til at han fører traumer over på dere. Flere tror også at traumer er noe man bare får etter voldtekt, krig, og så videre, og er noe som gir deg flashbacks, og ikke lar deg sove osv. Også en myte! Traumer kan komme fra alle ukontrollerte og overveldende situasjoner hvor en føler seg hjelpeløs og redd. Man kan ha traumer uten å vite det, men det vil fortsatt påvirke en dårlig.

    Oi, nå har jeg skrevet mye og trodd mye! Si ifra hvis noe er feil, jeg snakker fra erfaring, men vet ikke absolutt hele konteksten din. Poenget mitt er, det er ikke din feil situasjonen er sånn som den er, og du fortjener å ha det bedre! Du svikter ikke familien din hvis du sier ifra, tror du på meg hvis jeg sier det? Si ifra, hva er det verste som kan skje? Ja, det er mye ille som kan skje, men tenk på hvorfor det er ille, og om måten du har det på nå kanskje er verre? Hvis du sier ifra nå, kan det blir verre en stund, og så bedre, så lenge dere følger opp. Hvis du ikke sier ifra, vet du ikke hvor mye verre det kan bli... Gjerne svar! Som sagt, hvem er jeg til å anta at jeg vet alt?