Familien og psykiske lidelser

Startet av Anonym000  ett år siden

Jeg er en 17 år gammel jente som har opplevd flere traumatiske og ødeleggende opplevelser gjennom barndommen. Som 16-åring stakk jeg av til en by ikke så langt unna hjembyen min. Jeg dro til en venninne og ble der over helgen. Ingen i familien min fikk med seg at jeg dro. Jeg pakket bare en bag for å gå ut og ble sett av pappa. Han spurte hvor jeg skulle og jeg sa at jeg skulle på trening.. Jeg dro på fredagen og kom altfor sent hjem for å bare trene. Mamma ringte meg samme dag for å si at middagen var klar, men jeg sa at jeg ikke kom hjem igjen. "Kom nå eller aldri kom tilbake" var ord mamma sa som enda går innpå meg, enda det er over ett år siden. Jeg ga rett og slett faen i alle der og da og jeg ble hos venninna mi over helgen. Når jeg kom hjem var ingen glade for å si det sånn. Mamma snakket ikke med meg på en hel uke og pappa var sur, men også lettet(?) over at jeg var hjemme igjen. Jeg vet ikke helt, vi snakket aldri om hvorfor jeg stakk av..

Nå har jeg nylig vært i en barnevernsak pga. forholdet mitt til mine foreldre. Jeg opplevde da at foreldrene mine løy til barnevernet både på fellesmøter men også møter alene med barnevernet. Dette gjorde meg redd. Mamma laget en så falsk versjon av seg selv under barnevernstidene. Hun tok rett og slett på seg en maske. "Du kan snakke med meg om alt" "Jeg er glad i deg" og "Du er hjertet mitt". Bullshit! Hvis det er sant så hadde hun ikke mobbet meg for alt fra topp til tå og heller ikke fått meg til å være redd for hun pga. vold og kjefting. Det samme med pappa..
Etter barnevernsaken så tok mamma av seg masken. Hun ble rett og slett en djevel igjen. Slo meg, lo av meg, mobbet utseende mitt, kalte meg gal, rar spesiell (på en dårlig måte) og mer. Jeg sliter også psykisk fra før og jeg orker virkelig ikke familien min mer. De ødelegger så vanvittig mye.

Nåtid går jeg også til psykolog.

Det jeg går rundt og tenker på hele tiden er å stikke av igjen. Rett og slett stikke av for godt. Denne gangen kommer jeg ikke hjem heller, men jeg er tross alt 17 og jeg klarer å tenke mer enn jeg gjorde sist for ett år siden. Jeg vurderer faktisk utrolig sterkt å stikke av helt til mamma ringer meg, akkurat som sist. Denne gangen skal jeg si at jeg ikke kommer hjem og denne gangen mener det. Tenker å ringe politiet eller barnevernet etter samtalen med mamma og tydeliggjøre at jeg NEKTER å dra hjem igjen.

Smart eller dumt valg driter jeg i, men jeg vil ha deres forslag og meninger om hvem jeg burde ringe om dette er planen jeg skal utføre. Politi, barnevern, alarmtelefonen? Hva er mest til hjelp i en sånn situasjon? Jeg er verken interessert i å bo ute eller hjemme, begge suger og er nesten like farlige uansett. Fysisk farlig ute, psykiske farlig hjemme. Vet ikke hva jeg bør gjøre.

Takk for svar :)

pingvin01 ett år siden #1

Dette virker som en mishandlende situasjon av foreldrene dine. Jeg ville foreslått at du søker hjelp hos barnevernet og forklarer saken rett ut, og gjerne prøv å snakke med foreldrene til en av venninnene dine, for ekstra støtte i saken. Det er ikke greit å mobbe og mishandle barna sine, så jeg er sikker på at andre mødre og fedre, du har kjennskap, til vil kjempe for deg!
Snakk ut om det til de som ønsker deg det beste som mulig, for det kan gi deg en god mulighet på et bedre liv! Selv mine foreldre ville blitt rasende om de hadde hørt om en slik behandling, og det sier litt om hvilken hjelp det kan være å snakke med andre foreldre.
Håper det er en mulig løsning for noe av problemene dine!

Mvh pingvin01

Jenta05 ett år siden #2

hei...

situasjonen din for 1. år siden ligner litt på min fra i går, bortsett fra at jeg er 14. at ingen gadd å ringe meg og at jeg kom hjem kl. 21,30 ish… jeg har bare dratt det lenger og lenger i dag, og jeg har veldig lyst å snakke med barnevernet men mamma tok telefonen min så jeg hakke mulighet for å ringe, og jeg er redd for at mamma gjør sånn som din mor gjorde, redd for hva de gjør med broren min som er 9... ødelegger jeg livet hans? men jeg bare kan ikke bo hjemme lenger, det er ikke bra for noen av oss... plis hjelp? jeg trenger det virkelig virkelig...

Livetass ett år siden #3

Dette er så grusomt trist, og det verste er at jeg føler på akkurat det samme selv.. faren min kjefter helt unødvendig og av hver minste ting. Jeg av fire brødre får som oftest skylden .. ihvertfall så skal det ikke være slikt! Å det har jeg måtte bruke litt tid på å innse men virkelig dette unner jeg ingen! Jeg ville anbefalt å snakke med psykolog på helsestasjon hvis du har det tilgjengelig fordi de er det for å lytte og hjelpe❤️Lykke til jeg krysser fingrene🤞🏼