• Unnskyld

    Startet av Vetike  7 måneder siden

    Hei, først vil jeg bare si at dere trenger ikke svare på dette innlegget hvis dere ikke føler for det, jeg trenger bare få lufta tankene litt.

    I den siste tida har jeg bare tenkt på hvor synd jeg syns på mamma spesielt, men også søstra mi. Jeg har siden 2015 ish (da var jeg 8) vært et helt jævelig barn å ha med å gjøre. Jeg har bare ikke klart å være den jeg vil. Til fremmede osv er jeg alltid så snill og hjelpsom, men med engang jeg kommer inn i huset blir jeg en heks liksom. Jeg har hatt det veldig bra ellers og har mange venner osv å finne på ting med så det er bare hjemme eller i familien sitt nærvær. Det er ikke noe vold eller sånne ting, det er bare at jeg føler meg ikke god nok.

    Mamma står ALLTID på uansett. Hun kommer hjem fra jobb som lærer med mange ikke så veldig motiverte barn. Så går hun rett til kjøkkenet for å lage middag, etter det kjører hun oss på treninger osv før hun kommer hjem igjen og retter lekser

    Derfor føler jeg meg så sykt dårlig og uviktig når jeg blir sint fordi hun spiser det hadde vært koselig om jeg tok ut av oppvaskmaskinen. Jeg hjelper faen meg aldri til, men hun spør like snilt hver gang. Jeg VET at det bare er å ta ut av oppvaskmaskinen, men jeg blir allikevel sur og det ender opp med at hun eller søsteren min gjør det. Da får jeg selvfølgelig dårlig samvittighet.

    Som for eksempel i dag. Vi satt å så på tv mens vi spiste pizza og så på håndball-EM. Etter time-outen spør jeg om noen har en sang de vil jeg skal sette på. De svarer nei, og jeg setter på en julesang. Jeg har ikke oppført meg så fint idag (absolutt ikke en ille dag heller, bare ikke mitt beste). Pappa KLIKKER i vinkel liksom, det er ikke måte på. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så ille. Jeg gidder ikke det og går opp til rommet mitt. Da får jeg snap av mamma noen sekunder etter jeg har hørt de har slutta å krangle. Der står det «Kom ned igjen! Pappa har gått» med et bilde av mamma som smiler fra øre til øre med en Norge hatt på hue.

    Jeg har bare lyst til å si unnskyld til mamma for alt jeg har gjort og for at jeg i det hele tatt lever. Jeg har ikke grått på SYV år (null kødd) før 2020. I år har jeg grått så mange ganger fordi jeg har dårlig samvittighet for alt jeg har gjort mot henne. Jeg behandler henne som dritt og har bare lyst til å si at jeg elsker henne over alt på jord.
    (Klarer ikke snakke om følelser osv så sier heller aldri «glad i deg og» før jeg legger meg.

    Hvis du leste alt vil jeg bare si tusen, tusen takk❤️

  • Mental health strong 6 måneder siden #1

    Hei, det skjønner Jg er vanskelig. Hvis det fins familie team der dur bør kan de hjelpe de kanskje? Man trenger ikke å ha det vanskelig i hjemmet formå gå der. Eller konkakt helsesøster kanskje hun har noen tips. Håper det blir bedre.

  • TheWeirdo 4 måneder siden #2

    Du må ikke si unnskyld for at du lever, det må du aldri. du kan angre på hva du har gjort, men bare ikke glem at hun fortsatt elsker deg og hun kommer til å tilgi deg. Du behøver ikke si ifra til henne hvis du ikke vil men du bør definitivt snakke om det til noen.