ForumFamilie, venner og kjærester / Mitt jævla drama liv
  • Mitt jævla drama liv

    Startet av HakunaMatata  én måned siden

    Det er så alt for mye som har skjedd. Nå vil jeg bare ha noen andres synspunkter på det jeg har å snakke om og litt veiledning til hvordan jeg kan forholde meg til alt... Jeg kan starte med alt som har skjedd med pappa. Mamma og pappa skilte seg tidlig i år/seint i fjor husker ikke tidspunkt helt. Vi hadde et ganske greit system med 2uker hver og sånn helt til brevet. Jeg vær til pappa og så et brev det sto "til (mamma)". Jeg tenkte kanskje det var sendt feil i posten og han skulle sende det til henne. Dagen før snakket han med meg og den ene søstera mi og så at det snart kunne bli litt "krig" mellom han og mamma. Jeg tenkte ikke det var så seriøst før jeg så brevet i postkassa til mamma. I brevet sto mye personlig jeg ikke vil nevne, men han krevde penger. Dagen brevet kom skulle jeg og mamma være med stefaren(egt bonuspappa) på en liten ferie. Da vi var der fortalte mamma meg om hele pappa sin fortid. I oppveksten husker jeg ikke pappa så veldig godt, som mamma forklarte at var fordi han egentlig ikke ville flytte til det stedet vi flyttet med det første. Så han ble igjen i den forrige byen en stund før han kom med oss. Pappa hadde også blitt diagnosert spilleavhengig og jeg fikk vite av mamma at han hadde brukt en enorm sum med penger. Denne summen med penger har mamma særeie på, eller så alle forstår, hun hadde de pengene på en konto(som ikke egentlig er riktig å si i det hele tatt men jeg klarer ikke å forklare det). Dette var pengene han krevde. Senere sendte han mail om at han ikke ville passe hunden vår mer, og at i konfirmasjonen var ikke nye partnere tillatt. Det kom mailer på gang, på gang og vi ventet nesten på dem til slutt. Da kom det en mail... Han sa ifra seg foreldreansvaret til meg og søstera mi. Jeg var helt fra meg og helt forvirret fordi vi for sånn 2uker siden var i London sammen. Så sint har jeg aldri følt meg. Det ble bare værre hver gang vi trodde det var værst. Han skulle til slutt flytte hjem til moren sin, tydeligvis. Mamma har svært på mange av mailene, og måtte bruke penger på advokat fordi hun er så dårlig på å skrive. Derfor måtte vi kutte ut netflix og spotify. For noen måneder siden møtte mamma stefaren vår, han hadde en datter. Det var veldig uforventet og snodig. De ble også informert om ting som skjedde. De fortalte at de gråt og sånn. Stesøsteren min fortalte at hun ser på oss som søstrene hennes veldig tidlig. Det er så rart dette nye livet jeg har kommet til. Den siste mailen til pappa var om at vi måtte få tingene våre som var til ham. Han sendte meg melding om at jeg måtte hente det fra varebilen som kom. Det skar meg i hjertet da han ikke en gang tok seg tid til å gi tingene selv. Jævla pyse. Det er det han er. Han hadde aldri turt å sagt all shiten til oss face to face. Han spurte tim slutt om vi ville møtes. Jeg sa nei, og hva søstera mi sitt nye nummer var. Han hadde tydeligvis nummeret. Så sendte han mail til mamma om at vi ikke ville ha kontakt, men søstera mi hadde ikke fått svart på noen ting!!! Da ble jeg rasende og ville sånn sætt drepe han. Så måtte vi bare forholde oss til at han hadde forlatt oss. Det var/er den hardeste tida jeg har vært gjennom, og er ikke gjennom enda. Vi flyttet sammen med stefaren og stesøster ikke lenge etter. Det ble alt for brått syntes jeg, men jeg håper å være til bry, og jeg klarte ikke tenke eller noe så jeg sa at det var greit. Nå bor vi med dem og de går eg på nervene. Det er så ubehagelig å være hjemme nå, og huset er jævli creepy. Jeg har fått snakket litt med den ene venninna mi om det og vi forstår hverandre veldig godt nå, begge to. Det føles godt å ha henne å snakke med. Nå for noen dager siden begynte store-halvsøstera mi som da er datter til pappa å ta kontakt og spurte om alt gikk bra. Det fikk jeg en varm følelse i hjertet mitt av. Nå er alt egentlig litt fælt fordi vennene mine er de eneste som føler riktig å være med. Søstera mi er også her og tenker ganske mye av det samme. Jeg trenger hjelp til å forholde meg til alt. Jeg vet ikke om jeg vil ha kontakt med pappa, jeg vil være sammen med noen, jeg trenger å være utenfor huset, jeg må tenke men vet ikke hvordan, jeg får nesten angst hver gang jeg kjører forbi huset til pappa og klarer ikke å slutte å tenke på han. Han er min største frykt akkurat nå, og jeg gruer til om jeg må se han. På skolen går liksom karakteren ok, men sosialt føler jeg meg litt, jeg har ikke ord for det. Litt ensom? I tillegg er jeg veldig glad for å ha vennene mine her og jeg veit at de støtter meg. Likevel skulle jeg ønske at jeg kunne fått meg en kjæreste for å få tankene mine på andre/nye ting. Jeg har absolutt ikke behov for å bli klagd på eller å få fake tips fra folk som ikke forstår. Alt jeg trenger er ensom kanholde rundt meg å få meg til å føle meg elsket.Har noen kjærlighetstips også?

  • tauetstrammer 22 dager siden #1

    Jeg hadde personlig ambefalt å ringe alarmtelefonen: 116 111.
    Eller skrive det på ung.no.
    Du kan gjøre begge altså.
    Man kan også snakke til helsesøster\rådgiver\rektor\utekontakten
    Kjærlighets tips:
    Ikke spør om nakenbilder det er teit.

    Pass på hva du gjør og sier.

    Hvis du skal gi den du er forelska i en kjærlighets brev så pass på når og hvor.

    Pass på hvem du dater og vær ærlig på ting.
    Du kan også gjøre noe som heter speed dating.
    Du kan også snakke med helsesøster\rådgiver\rektor


  • tauetstrammer 22 dager siden #2

    Jeg hadde personlig ambefalt å ringe alarmtelefonen: 116 111.
    Eller skrive det på ung.no.
    Du kan gjøre begge altså.
    Man kan også snakke til helsesøster\rådgiver\rektor\utekontakten
    Kjærlighets tips:
    Ikke spør om nakenbilder det er teit.

    Pass på hva du gjør og sier.

    Hvis du skal gi den du er forelska i en kjærlighets brev så pass på når og hvor.

    Pass på hvem du dater og vær ærlig på ting.
    Du kan også gjøre noe som heter speed dating.
    Du kan også snakke med helsesøster\rådgiver\rektor