ForumSelvmordstanker og selvskading / Fra levende kjøttdeig til å ville beholde arra for alltid
  • Fra levende kjøttdeig til å ville beholde arra for alltid

    Startet av Vinternatt  14 dager siden

    Vanligvis ville man ha insett at ting ikke var bra og snudd før det gikk for langt,men ikke alle klarer dette. Etter hvert forsvinner selvbilde og selvtilliten, det er bare den første steinen i steinraset. Så føler man seg etter hvert bare verdiløs, mislykket, maktesløs, håpløs, at man ikke er bra nok. Til slutt hater du absolutt ingen ting annet så mye som du hater deg selv. Du føler deg som en liten verdiløs yngel som bare fortjener straff. Fortjener ikke å ha det bra, bare å straffes. Det finnes så utallige mange måter å straffe seg selv på, som for eksempel sulting,kutting,brenning, verbalt osv.
    Selv endte jeg opp med kutting. Først bare noen enkle kutt i den ellers lysehuden,men de ble flere og flere og kom raskere, det ble nesten 3 måneder hvor det var daglig. Men på en 4 månders periode ble det maaange hundre kutt som var skrevet inn i huden, akkurat som ord som skrives ned på papir. Man følte seg som en levende kjøttdeig, det kunne jo ha noe med at veldig store deler av begge armene og begge beina var "dekkorert" med striper eller strimler som på kjøttdeigen. Uansett hvor mange ganger blodet har rent i stride bekker fra helt ferske kutt klarer man ikke å forholde seg til det, man knapt får med seg at det har skjeddd. Og du klarer ikke å få med deg det som skjer rundt deg heller, du har blitt helt fjern til deg selv, verden rundt deg og livet. Denne fjernheten er ikke så samarbeidsvillig den bidrar til at kaoset i hodet blir en enda større floke av løsetråder. Jo mere man grubler på det, hvor flere løse tråder vikler seg inn i floka. Løse tråder som hvem er jeg?hvorfor er jeg her?hvorfor orke å fighte videre når alt allikevel er håpløst?. Du kommer ikke unna, men tida kjører for fort så man må styre med den floka i vær og vind, dag inn og dag ut. Så plutselig tar tiden en pause og det blir snurret en sløyfe rundt floka. Plutselig vil man ikke at kutta skal forsvinne. Greit kutta skal få lukke seg, men arra kan gjerne få bli for resten av livet. Man ønsker å beholde dem alle fordi dem forteller en historie. En historie av hva man har gjennongått. Er det bare meg som føler dette, altså at man vil beholde alle arra etter kutting for å vise at det er/ har vært en del av livet mitt? I så fall hva har dere gjort for at arra ikke skal forsvinne