ForumMin psykiske helse / Tomrom
  • Tomrom

    Startet av Sum Solus  8 måneder siden

    Jeg er en gutt på 18 år. Jeg har strevd med mental helse siden jeg var 10. Jeg har hatt sterke selvmordstanker i hele barneskolen, og litt ut i ungdomsskolen. Jeg har ikke hat ordentlige venner siden. Jeg blir sett på som en sterk og oppegående gutt fordi alle som ser utenfra ser på meg som noen som folk nesten kunne ha sett opp til. Jeg gjør alt rett og ryddig for å unngå problemer. Jeg bruker veldig mye tid forran dataskjermen på fritiden. Det er den eneste tingen som lyser opp hverdagen litt. Men datamaskin og skole går ikke så godt sammen. Jeg er i sisteåret i videregående med kun tre fag. Jeg vil ikke dø, men ting føles håpløse ut og jeg vil gjerne oppleve litt mer i livet. Jeg har prøvd å tatt kontakt med helsesøster, men det har ikke løst noen problemer. Jeg har hatt noen å snakke med men er fortsatt tom på innsiden. Jeg prøver å gjøre ting men jeg orker rett og slett ikke lengere. Jeg vil ha hjelp, men er redd for å få stempla psykisk lidelse, og ikke komme inn på militæret eller andre linjer i livet. Ingen venner eller familie vet egentlig om hvor tungt jeg har det. I det siste så sa jeg ifra at jeg har det tungt, og har tatt en pause fra fritids aktiviteter, fordi jeg ikke har lyst å reflektere mitt personlige liv med organsasjonen jeg jobber med. Jeg kan gjerne være sosial, men føler meg fortsatt alene, og tom på insiden.
    Jeg har drømmer og ambisjoner, men livet har vært veldig, veldig tungt i det siste. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med alt denne håpløssheten.
    Som sagt, jeg vil ikke dø. Men ting er veldig håpløse. Jeg har lyst å oppleve livet hele veien gjennom men jeg er så lei av alt at jeg ikke har vært på skole de siste dagene.
    Jeg er redd for å ta kontakt med professjonelle fordi jeg kan bli stemplet med noe som hindrer meg fra å bli med i militæret eller en utdanning i fremtiden.
    Hva gjør jeg.

  • Meryjmoe 8 måneder siden #1

    Jeg er en jente på 15år som sliter med omtrent det samme. Jeg har snakket med helsesøster, psykologer, familie venner. Men føler fremdeles at det ikke hjelper. For noen måneder siden begynte jeg å snakke med andre ungdommer som omtrent føler eller går igjennom det samme som meg. Personlig føler jeg dette har hjulpet meg litt, prøv å gi ting litt tid og snakk med andre som går gjennom det samme. Sammen kan man komme fram til en løsning.

  • Black sheep 8 måneder siden #2

    Det er vondt å høre at du har slitt sånn så lenge. Jeg er en 02er jente med mye lik bakhistorie. Å ikke bli sett og stå på for å være sterk. Je skjønner frustrasjonen. Jeg gikk 13 år i stillhet, til det en gang bare kanskje fullstending. Det var ikke et valg jeg tok. Jeg vil så gjerne at det skal forbli et valg for deg. Bare å si at du har en dårlig dag, eller at livet er tungt for tiden kan lette på det trykket. Men jeg vil anbefale deg å snakke om de konkrete tankene og tomme følelsene du bærer på. Kan hende helsesøster ikke er den rette, men det kan være andre i livet ditt som du kan bygge den tilliten med. Jeg har en god del diagnoser og vært innom psykiatrisk flere ganger. Ja så klart er det noe jeg kan bli dømt og være sårbar for, men jeg velger å la folk bare tenke det de vil. Hver ærlig og si du ikke vil bli behandler annerledes om du føler det sånn. For de fleste holder en kjapp forklaring så de bare kan være trygge på at du tar hånd om deg selv. Ikke gå alene, selv om du har vært utrolig sterk til nå. Det er lov å være svak også. Lykke til videre.

  • ensomme 18 dager siden #3

    jente på 17 her.

    Relaterer til mye av det du snakker om. Jeg sliter med mental helse noe jeg gjort siden jeg var lite barn. Jeg har lite venner og føler at jeg har ingen jeg kan snakke med. Mister venner hele tiden. Jeg bruker mesteparten av dagen min på dataspill og liggende i senga hvor jeg kan sove bort 2-5 timer av dagen. Jeg har mange drømmer og ting jeg vil gjøre i livet også. Jeg prøver å tenke på de som en utgang. En varm tanke som kan løfte meg opp. Jeg vil også inn i militæret men tror de kommer til å si nei pga har diagnose på sterk angst og depresjon.

    Det viktigste nå er du får snakket med noen. Det er ikke bra å gå rundt å føle på disse tankene. Man føler seg så tom og alene fordi det virker som at alle andre har det så mye bedre enn deg. Men jeg lover deg ingen er perfekte nesten alle har noe de grubler på eller sliter med. I klassen er jeg alltid den som sprer glede og får folk til å le. Men ender alltid opp med å føle meg alene for det. I disse tidene under corona har jeg mista kontakten med folk jeg trodde brydde seg om meg. Dette gjør vondt. Jeg ser nå at dette ble skrevet for 8 mnd siden. Jeg vet ikke om du har fått mer hjelp eller ikke men uansett så ønsker jeg deg alt godt i livet. Det finnes alltid lys i enden. <3

  • deprimert.jente04 3 dager siden #4

    Feeling you. Skal ikke si hva jeg tror du kan gjøre fordi jeg har null anelse selv. Vi er stuck sammen hvertfall. Men jeg håper du får det bedre, eller allerede har det bedre.