ForumMin psykiske helse / Ser ikke noe håp lenger
  • Ser ikke noe håp lenger

    Startet av Liker å sove  3 måneder siden

    Jeg har det veldig vondt for tida. Har egentlig hatt det sånn i over 2 år. Men i det siste har det bare blitt verre. Det er liksom en annerledes type smerte. Jeg føler meg skikkelig fanget i et skikkelig ulykkelig liv. Jeg føler ikke at det er noen utvei. Liksom jeg føler egentlig at jeg ikke hører til til denne verdenen og jeg hater den følelsen. Fordi jeg føler at det ikke er noe jeg kan gjøre for å få det bedre. Jeg føler meg bare fortapt i vonde tanker. Jeg har liksom lyst til å leve et annerledes liv. Et liv som for eksempel i Harry Potter, men det er jo ikke mulig. Jeg kommer jo aldri til å kunne leve sånn. Og for tida er det alt jeg vil. Og jeg tror aldri jeg kommer til å bli lykkelig med det livet jeg har nå. Og jeg føler meg rett og slett helt fanget fordi jeg ser ingen utvei på dette slitet. Jeg ser ikke på døden som en utvei fordi dessverre tror jeg ikke at noe skjer etter døden. Jeg tror bare man blir borte. Den tanker skremmer meg veldig. Å tenke på at jeg kommer til å måtte slite meg gjennom dette forferdelige livet bare for å så dø og bare forsvinne. At det aldri kommer til å bli en lykkelig slutt liksom. Ikke nok med det så føler jeg meg veldig veldig ensom. Liksom føler seriøst at ingen bryr seg om meg. Og skole har bare blitt til et slit og jeg strever hver dag med å komme meg opp. I det siste har jeg sagt at jeg er syk for å slippe skolen, selv om jeg ikke er det. Jeg har alltid vært veldig flink på skolen men spesielt det siste året så har jeg bare gidd opp liksom. Jeg bare orker ikke å prøve engang. Og jeg gruer meg veldig mye til å begynne på skolen igjen om 2 dager. Liksom alle dagene er det samme. Det er skole og så når jeg kommer hjem sitter jeg serr bare på mobilen til jeg legger meg til å sove. Jeg ser seriøst bare på mobilen hele dagen bare for å prøve å stenge ute de vonde tankene. Liksom føler liksom at jeg klarer å stenge de ute, men har bare en sånn skikkelig vond følelse inni meg hele tiden. Liksom det er ingenting som liksom føles verdt det mer. Det er ingenting å se fram til liksom. Jeg føler ikke at det hjelper å snakke med noen. Har prøvd å snakke til helsesøster, men føler bare ikke jeg får sagt hvor ille jeg faktisk har det. Og jeg hater også å snakke om følelser. Det er bare så vanskelig liksom og jeg har ingen jeg kan snakke med heller. Har hatt det sånn i over 2 år nå og jeg tror ikke at vennene mine eller familien min har noen anelse om hvordan jeg har det. For å være ærlig så tror jeg at jeg hadde vært død for lenge siden hvis jeg trodde det skjedde noe etter døden. Tror også helt ærlig at ingen ville brydd seg så mye om jeg var død. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese gjennom hele denne teksten. Sorry for at den ble så lang.

  • supportjenta1 én måned siden #1

    Hei, gode du!

    Så trist at du opplever sånn. Du må vite at du ikke er alene som føler det sånn. Det er bra du er veldig åpen om det, og vil få hjelp og støtte. Jeg forstår at du ikke klarer å være åpen med følelsene til de rundt deg, men jeg syns at du skal prøve.
    Du sier at du har vært borte fra skolen veldig mye, jeg syns at du skal snakke med kontaktlæreren din om det. Det er håp og det finnes mennesker rundt deg, som bare vil støtte deg og se deg lykkes.

    For meg så klarer jeg alltid å være ærlig med følelsene mine når jeg skriver det ned, så kanskje du kan skrive en e-post, eller som en melding (brev går det jo ikke pga korona.) som hvordan du har det, grunnen til at du var borte fra skolen, til kontaktlæreren din. Jeg tror på at du klarer dette, du klarer å sende den mailen. Prøv og spør i tillegg om læreren vil snakke med deg om det du skrev på e-posten din.
    Nevn at du syns det er vanskelig å snakke om følelsene dine til helsesykepleier.

    Å dø er ikke en eneste utvei! Husk det. Du kommer til å få det bedre. Du kommer til å oppleve mange gode minner i hele livet ditt.
    Klemmer:)

  • Mental health strong én måned siden #2

    Hei, utrolig lei du føler det sånn!

    Skjønner godt du syns det er vanskelig å være åpen ommfølelser men det er allikavel viktig! Jeg anbefaler deg å prøve å si ifra til foreldrene dine, konkaktlærer, helsesøster på nytt. Send en melding eller Mail til læren din eller helsesøster. Til foreldrene din kan du lage brev eller sende melding hvis du ikke vil snakke face to face med dem (Brev til foreldrene dine går nå selvom det er korona pga det er samme kohort) kanskje du kan dra til fastlegen din å bli henvist til en psykolog. Etter det du skriver Her virker det ut som at du sliter med depresjon.

    Husk å dø er ikke en utvei! Å jeg lover deg selv om du ikke trur noen vil bry seg hvis du dør så fins det alltid folk som vil savne deg kjempe masse. Foreldrene din vil savne deg utrolig mye, vennene dine selvom du ikke trur det og føler deg ensom. Så er jeg sikker på at du har venner som bryr seg om deg. Bare at ikke tenker over det og vet det. Foreldrene dine vil bare det beste for deg! Jeg tippet læren din også blir seg, til å med jeg blir lei selvom jeg ikke kjenner deg! Men du er i hjerte mitt selvom vi ikke kjenner hverandre (trur værtfall vi ikke kjenner hverandre)


    Jeg håper du leser denne selvom det 1 måned siden du skrev det!! Stay safe og strong! Du er utrolig sterk, er stolt av deg! Sender masse gode klemmer! Forsett å stå på!!