ForumMin psykiske helse / Mitt feiltrinn var å presse meg selv
  • Mitt feiltrinn var å presse meg selv

    Startet av Black sheep  6 dager siden

    Dette er en veldig vanskelig situasjon å forklare, for den går 17 år tilbake. Jeg er altså 17 nå...

    Men iallfall, jeg ble kjent med en gutt via Snapchat og ft for en måned siden. Vi møttes ikke lenge etter. Til de omstendighetene som var, gikk det ganske bra. Han spanderte mat på meg og ville bli kjent. Det fikk meg til å innse at han så på meg som en date. Han er veldig pen og har mye personlighet. Vi har pratet flere timer flere ganger i uken om alt og ingenting. Jeg personlig er psykisk syk og bor på avlastning etter psykeatriske avdelinger og flere medisiner. Med årene har jeg fått flere minner fra barndommen, som viser til at jeg ble mobbet, misbrukt og overgrepet mer en en gang.
    Andre gang vi møttes var på kino. Han tok etterhvert hånden min og holdt rundt meg. Jeg kan få rykninger av og til, som om kroppen min gir et støt for å stå imot, forklarte han deg senere. Alt ved meg er så svakt. Jeg sliter med å tenke klart, tårer har bygget seg opp på måneder, men er for sliten til å gråte ut. Jeg har alltid psyksiske plager, selv før noen gjorde meg noe. Jeg forsøker å finne balanse mellom å forklare, og ignorere symptomene mine. Det har vært vanskelig for han å forstå og reagere på så klart. Var hos han i går, og sett fra utsiden ble det bare jævlig kleint fordi jeg ikke klarte å holde noe gående. Vi klinte, han pjusket på meg, og gjevnlig bare lente jeg meg bort fordi alt ble tåkete. Dette skylles dissosiasjonsforstyrrelse(søk opp for å vite mer🖤). Jeg så han prøvde å være hyggelig og tålmodig selv om var kåt, men mitt feiltrinn var å presse meg selv. Jeg skulle sagt jeg ikke var klar, at det måtte gå saktere. Jeg skulle ikke blitt med han inn på badet når han skulle dusje, for så å ikke orke å kle av meg og bli med inn i dusjen likevel. Alt bare ramlet sammen. Jeg måtte dra og vi fikk ikke gjort mer. Det verste er egt at jeg ikke følte en dritt. Det er så lett å merke hvor hemmet man er mentalt når du fra naturens side skulle følt masse. Jeg har ikke et emosjonelt spekter som andre har. Kan grunnes personlighetsforstyrrelse. Skulle ønske jeg var lei meg, flau, sint, hva nå enn. Men alt av reaksjoner blir bare utrykt til uvelhet og anspenninger. Tror ikke han villet se meg mer. Er bare så lei av å miste folk. This is all a rant bible. Sorry

  • poophead 3 dager siden #1

    Hei

    Jeg kan starte med at jeg er bare 15 år, og kjenner meg ikke igjen i noe av det du forteller. Vel, bortsett fra at jeg også kan ha problemer med å uttrykke følelser slik jeg vil iblant.

    Så jeg har ikke opplevd fysisk skade eller handling fra noen som har vært ugrei, men psykisk handling gjennom tekstmeldinger og mail. Det var da faren min sa ifra seg ansvaret for meg og søskenet mitt. Først nekten han å passe på bikkja vår (fortalt gjennom mail), og så ble det sendt mail på mail helt til den siste som var dråpen liksom. Det bar det brevet der det sto at han ikke ville ha foreldreansvar for oss lengre. Jeg gråt husker jeg, og søskenet mitt var sint. Det bar skikkelig av og på med møter med pappa fra tidsperioden oktober til mars, noe som påvirket min psykiske helse og tilstedeværelse. Hele sommeren/høsten hadde jeg grått utrolig mye, og til slutt klarte jeg ikke å gråte mer. Det var liksom tomt for tårer, bare de falske synene av han på gaten fikk meg engstelig. Denne sommeren flørtet jeg med noen, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli kjæresten min idag. Men først tenkte jeg at jeg burde ha styr på min psysiske helse før jeg kunne starte noe seriøst, men da han spurte meg klarte jeg ikke å la vær. Nå begynner jeg å bli sliten, av å ha en kjæreste som jeg må passe på å være glad i, samtidig som jeg må holde styr på psyken min.

    Det er kanskje der jeg kjenner meg igjen. Fordi når psyken min blir «sliten» så klarer jeg ikke å få ut noe følelser eller naturlige reaksjoner. Kanskje innbiller jeg meg det, fordi akkurat det samme skjedde sist høst, men jeg kjenner at jeg har det tungt.

    Jeg aner ikke om det hjalp eller om jeg bare slapp ut problemene mine her, men mine tips er å slappe av, kanskje gjøre yoga eller meditasjon. Det er snakk om bare 5 minutter med føttene krysset og kroppen senket. Få bli kjent med tankene sine på en ny måte. Også, lykke til videre i livet.


    Klem
    Poophead