ForumMin psykiske helse / Jeg mister kontroll, jeg mister meg selv
  • Jeg mister kontroll, jeg mister meg selv

    Startet av Sliten.no  2 år siden

    Hei alle sammen. Jeg er en jente på 16 år som virkelig trenger å få lettet litt på vekten jeg bærer. Det er ingen konkret grunn til at jeg har det vondt, eller til at jeg er psykisk utslitt, men jeg mistenker at jeg selv er årsaken. Ingen kritiserer meg mer enn det jeg selv gjør. Jeg har blitt flinkere til å slutte å være streng mot meg selv når det kommer til skole, fritidsaktiviteter og lignende, men når det kommer til mine egne følelser og tanker så er jeg den største kritikeren jeg vet om. Ikke den kritikeren som vet hva som skal pirkes på, tvert i mot.

    La oss si at det er en onsdagskveld, og jeg gråter. Jeg er lei meg, kanskje med grunn, kanskje helt tilfeldig. I det ene sekundet forteller jeg meg selv: "Det er greit. Gråt. Det er menneskelig, og du er ikke svak". Helt plutselig så endrer jeg tankegang og begynner å rakke ned på meg selv, for hallo, "jeg burde ikke sitte sånn her. Jeg har ikke god nok grunn til å gjøre det. Jeg er sterkere enn dette, og jeg har det ikke vondt nok til å kunne sitte her å gråte.". Slik går det på rundgang, hele tiden. Det er utrolig utmattende, og jeg blir enda mer lei meg enn det jeg opprinnelig var.

    Og det har skjedd flere ganger at etter en slik situasjon, at jeg mister kontroll. Jeg får et slags anfall, hvor jeg begynner å puste fort og klype/klore meg selv. Aggresjonen blandet med fortvilelse bygger seg opp (helt ukontrollert) og jeg føler meg helt sinnsforvirret. Etter dette så skjer det enten to ting: jeg slår i en vegg feks, eller så stopper jeg helt opp og føler ingenting. Grunnen til at jeg evt slår i en vegg er jo for å føle en annen smerte, og glemme den psykiske. Men de gangene hvor jeg stopper helt opp og ikke føler noen ting, så er det som om at alt blir likegyldig. Liv og død blir tomme ord, og jeg er ikke redd for noen ting lenger. Skumle tanker dukker opp (og her er det hvor det begynner å bli skummelt.). Tanker om skading o.l. Det var slik veggslåingen begynte, fordi jeg fikk masse skumle tanker og valgte den minst farlige for meg selv. For når jeg kommer til det punktet hvor jeg ikke bryr meg lenger, og disse tankene fyller hodet, så blir som en slags "robot" og får en automatisk trang til å utføre tanken.

    Ugh, jeg vet ikke helt om dette gav noe mening, men jeg er så sliten og lei av dette. Lei av å være forvirret, lei av å være redd for meg selv.

  • Absolutt Ingenting 2 år siden #1

    Det GIR mening, kjære deg. Det gir så uendelig mye mening!
    Jeg skjønner godt hvordan du har det. Vit at jeg føler med deg. <3

    Lykke til med alt.
    Mange klemmer fra meg. <3

  • Usikker... 2 år siden #2

    Jeg har også hatt noe av det samme. Spesielt det med gråtinga. jeg gråter ofte og rakker meg selv ned så det blir mye verre. Og så blir jeg sint og alt føles ille.

  • The Girl 2 år siden #3

    Dette var forferdelig trist og skremmende å høre. Det er skremmende fordi det var som om du beskrev akkurat hvordan jeg føler det. Det er heller ingen spesiell stor grunn til at jeg har det vondt og jeg kan også reagere på akkurat samme måte. Jeg begynner å gråte og kan få et slags anfall der jeg klorer meg selv osv... I stedet for å slå i veggen pleier jeg å slå meg i hodet eller et annet sted som ikke lager så mye lyd. (Jeg vil ikke at noen skal høre meg fordi jeg ikke tør å snakke med noen om hvordan jeg har det)

    Jeg er et par år yngre enn deg, (13) men jeg vet at dersom du tør å si ifra til noen, så gjør det! So ifra til en du stoler ordentlig på! Det er ingen som fortjener å ha det som deg. Også vil jeg bare si at du ikke er alene. Du er en av flere som lider av (fellesbetegnelsen) psykiske problemer... Derfor anbefaler jeg å finne noen som har det som deg (gjerne her inne på dette nettstedet) som du kan snakke med. For meg hjelper det i hvert fall å vite at jeg ikke er den eneste som har problemer.

    Varme klemmer fra meg<3 Husk at jeg føler med deg;)

  • Hei jeg elsker is én måned siden #4

    Jeg har det litt likt som deg jeg du er ikke den enseste