ForumMin psykiske helse / Føler meg utålmodig.
  • Føler meg utålmodig.

    Startet av Tristoglei.  7 måneder siden

    Jeg har opplevd mye de siste årene, og aldri fått den hjelpen jeg trengte, fordi ingen klarte å hjelpe meg. Jeg har aldri tatt sjansen for å få hjelp fordi jeg er så redd. Redd for at hjelpen ikke er nok, og jeg ikke klarer å stole på dem som vil hjelpe meg. Jeg er redd for at de ikke skal tro på meg når jeg sier at jeg har det vondt, fordi jeg har opplevd det tidligere.
    Det går mye verre med meg, mer enn tidligere og jeg klarte ikke å gå videre med smerten jeg bærte. Så jeg prøvde å få hjelp nå og åpnet meg opp til noen lærere, men jeg vet at tilliten, den er ikke der for de som vil hjelpe meg. Det tar så lang tid å bare få hjelp, fordi lærerne er veldig opptatte, og det irriterer meg så mye og gjør meg utålmodig.

  • Tutti22 7 måneder siden #1

    Hei, jeg har det litt som deg... jeg er redd... jeg vet jeg trenger hjelp, derfor har jeg gitt beskjed om det til læreren min og helsesøster på skolen... nå prøver de å få meg videre til bup... men jeg er redd... men det er vell sånn at noen ganger er man redde uten grunn? Jeg håper du blir modig nok til å ta imot hjelp!!! Det blir jo ikke bedre om man ikke prøver?! Lykke til!!! Heier på deg!!!

  • Tristoglei. 6 måneder siden #2

    Hei, tutti22.

    Jeg har spurt om hjelp til lærere, men de er for opptatte til sine ting at de ikke setter tid til å snakke med meg. Så det tar superlang tid før jeg får hjelp. Jeg er lei av å vente, nå har jeg mistet energien min til alt i hverdagen. Ja, jeg var modig nok til å få hjelp, men det var for en måned siden, og jeg prøvde å pushe lærerne i vinterferien, fordi jeg var redd for at de glemte hele greia.

    Jeg opplever nesten det samme som deg, for jeg er redd for at de vil sette meg over til helsesykepleier på skolen, fordi det egentlig ikke føles som det rette valget for meg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det, hvis de sier de kommer til å sette meg over til helsesykepleier, uansett om jeg vil det eller ikke. Er ikke det tvang, og egentlig ikke lov? Selv om jeg har dype følelser, burde jeg ikke som en elev få rett til å bestemme? Så lærerne kommer praktisk talt til å få meg til å ikke stole på dem noensinne igjen, etter bare noen hjelpsomme og støttende ord.
    Familien min lar meg ikke leve det livet jeg vil, så jeg vil ikke at lærerne skal gjøre det samme. Å snakke med helsesykepleier funker ikke for meg, så får det være sånn, og jeg vil ikke at de skal bruke tvang til å få det de ønsker. Må de ikke tenke på det jeg ønsker? Er ikke det hele grunnen til at man vil bli en lærer?
    Det finnes kanskje andre muligheter enn å snakke med helsesykepleier, men jeg føler at det eneste lærerne ser på er å snakke med profesjonelle, som jeg har en brokete fortid av.

    Det er ingen som forstår hvordan jeg har det, så ingen kommer til å forstå uansett.

  • Tutti22 6 måneder siden #3

    Hei... jeg tror ikke noen kan tvinge deg til å snakke... jeg snakke med læreren min før... så sendte hun meg til helsesykepleieren på skolen, for de har mer kompetanse innenfor psykisk helse og sånt? Om læreren din sender deg til helsesykepleieren pp skolen din elns er det bare for å hjelpe..... men de burde la deg snakke med dem og om du vil det istedet!!! Lærerne skal prøve å hjelpe deg!!!! Men jeg forstår om du ikke stoler på lærerne dine... jeg stoler ikke helt på læreren min lengre.... etter at hun fortalte ting til mamma har jeg vært redd for at hun skal si mer, så jeg snakker ikke så mye med henne mer... jeg vil si at jeg også forstår at du mener at ingen forstår deg.... uansett hvem jeg snakker med, føler jeg at de ikke forstår.... i fjor fortalte jeg helsesøster at jeg gruet meg til bursdagen min.... det første hun sa var «gøy med bursdag»... selv om man ofte ikke blir forstått skader det som regel ikke å prøve.... jeg heier på deg:) og ønsker deg alt godt.... håper du finner noen som forstår så du får det bedre:)

  • Tristoglei. 6 måneder siden #4

    Ja, jeg er med deg her. Det at læreren din fortalte ting til mamma, burde hun ikke gjøre uten din tillatelse, eller så har hun brutt taushetsplikten.

    En tidligere lærer jeg hadde ifjor, har forstått meg mer enn alle andre, og han var veldig støttende mot meg når jeg sa hvordan jeg har det. Han har ikke vært støttende mot meg på noen ting, men han var fortsatt en god lærer for meg, fordi han sendte meg aldri til helsesykepleieren, han støttet meg i valget om at jeg ikke ville snakke med helsesykepleier. Hver gang jeg jeg hadde noe å si til han, så støttet han meg. Når jeg sa at jeg gruet meg til bursdagen min, så ordnet han en overraskelse til meg for at jeg skulle føle meg litt bedre. Jeg savner denne læreren veldig mye, selv om jeg ikke vil gå tilbake til det fordi den skolen var i det stedet jeg først hadde det tøft og aldri kunne forbedre meg.

    Jeg vil ikke snakke med lærerne hvis det eneste de gjør er å sende meg til helsesykepleieren på skolen. Fordi jeg vet at lærerne på skolen jeg går på nå er sånn, fordi de har sagt det etter skolestart. Det er derfor jeg ikke vil prøve engang.
    Jeg klarte ikke å stole på helsesykepleieren fordi jeg har opplevd at etter en timeavtale, var hun for opptatt til å snakke med meg mer. Dette har jeg opplevd med andre profejonelle også. Sosiallæreren sa at hun klarte ikke å hjelpe meg, så jeg sluttet å snakke med henne etter det. Psykologen sa at jeg burde vurdere å ikke snakke i et kontor, siden det ikke hjalp meg, siden det var innestengt. Så jeg sluttet å snakke med henne også.

    Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Fordi jeg fulgte rådet til psykologen ifjor med den forrige læreren, men nå er det mye kaos i hodet mitt. Og det har gått en måned nå, siden jeg ba om hjelp til lærerne. Jeg føler alt er min feil, fordi det er for sent nå. Og selv om lærerne lytter, er jeg veldig redd for at de ikke vil skjønne det jeg har å si engang og at de vil sende meg til helsesykepleieren, selv om jeg ikke vil.

    Takk for støtten, men jeg vet ikke om jeg kommer til å finne noen som forstår. Det er veldig dødt nå.

  • Tristoglei. 6 måneder siden #5

    Men jeg har tenkt litt på det nå, så jeg skal prøve uansett. Har kommet ut sterkere av det tøffe jeg har opplevd, så jeg vet at jeg klarer å snakke med lærerne om det. Ja, jeg har gitt meg selv opp, men det betyr ikke at jeg ikke klarer det. Jeg vet at jeg får flere sjanser til å forklare meg selv foran lærerne, og jeg vet at de er mennesker også og de gjør feil.

    Jeg tror du fikk meg å tenke, tusen takk<3

  • Tutti22 6 måneder siden #6

    Hei, det er en liten stund siden jeg var på dette nettstedet sist, så jeg har ikke fått svart... jeg er glad jeg kanskje hjalp deg:) og jeg håper folk vil hjelpe deg, og jeg håper du får det bedre!!!:)

  • Tristoglei. 5 måneder siden #7

    Ja jeg håper det jeg også. Jeg prøver å være tålmodig med det, for jeg håper at jeg en dag får den hjelpen jeg trenger. :)