ForumMin psykiske helse / Et kaos, mitt liv
  • Et kaos, mitt liv

    Startet av Boblebabe  én måned siden

    Jeg mester ingen ting. Jeg var en gang en livsglad jente med mål. Men nå går bare allt til helvete.
    Jeg takler ikke skolen. Sitter på do å griner i pausene når jeg først dukker opp.
    Jeg isolerer meg inne på romme mitt. Vill helst ligge her med ikke noe lys på. Når mamman min går forbi romet mitt så skriker hun til meg å sier det er et rottereir. Jeg klarer ikke å formidle følense mine videre til hun så jeg skriker tilbakke. Det er en grund til at det er så jevelig rundt meg. Det er fordi det er jevelig å være meg.
    Jeg har ikke venner lenger. Det er fordi jeg isolerer meg. Jeg tenker hvorfor gidder de å være med meg. De kontakter meg aldri heller lenger. Jeg kan ikke invitere dem hjem til meg for broren min har det 10 ganger værre enn meg. Så besøk her Hjeme vil være meget krevende for han. Så jeg har ikke hatt besøk av noen på 6 år. Å gå ut å møtte noen å ta en kaffe, som er klassikeren, går heller ikke for mamman min er alene om å forsørge oss og hun er 50%uførr. Så det har vi ikke økonomi til.
    Jeg føler meg uveld i egen kropp. Og jeg har sluttet å se meg i speilet. Jeg har ikke en spiseforstyrrelse men det er stykt å si men jeg skulle nesten ønske at jeg hadde det. Kroppen min for faller og for en liten bekreftelse på at , du er fin, begynte jeg for 3 år siden å sende naken blider til gutter jeg ikke kjenner. For bekreftelse. Bare det siste året har jeg vært i kontakt men 75 gutter. Som jeg vet om. Men det er nok flere. Før fikk jeg en god følelse av det men nå blir jeg litt uveld av helle greia. Men jeg har ikke klart å stoppe.
    En annen ting jeg ikke klarer å stoppe med er å kutte meg. Men det vet ingen om. For jeg kutter meg under foten. Så ingen ser det. Og det gjør veldig vondt å gå. Så det er en konstant smarte.
    Jeg vet nøyaktig hvordan jeg ville tatt mitt eget liv. Når jeg faktisk møtter opp på skolen går jeg over en. Litten bro, og på den er det en lyktestolpe, det kunne jeg ha hengt meg en dag. Når jeg tenker på det gir det meg en litten lettelse. At den dagen jeg ikke klarer mer så har jeg en løsning på mine problemer.
    Eller så vil jeg at pappaen min skulle drept meg, så kunne alle begynne å hatte han likke mye som jeg gjør. Han dropet kontakten med meg når jeg var 4. Og etter det har han bare skapt kvalme. Det var en destruktiv skilsmisse. Han var voldelig og stint mot mamma på den tiden å satt inne i 3 uker for vold mot ektefelle. Noen av disse hendelsene var jeg vitne til vet jeg, selvom jeg ikke husker det. Når han klalarte å ha samvær med oss og han skulle hente oss skjedde dette foran politistasjon med barnevernsvakta til stede. Det var ikke altid han duket opp.
    Jeg trenger noe men jeg vet ikke hva.

  • stressajentepå15 én måned siden #1

    Hei du kjære deg!! Får litt vondt av å lese dette, for dette hørtes ikke noe gøy ut i det hele tatt! Jeg vil veldig gjerne bli bedre kjent med deg, slik at du kan få en bedre hverdag! Jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier.. Og det er absolutt ikke noe gøy! Men jeg vet at det å isolere seg, bare fører til depresjoner ogsånn.. Kanskje du skal prøve å bestemme deg for å få en ny start? Å finne tilbake til livsgleden du hadde før? Gjør mer av det som gjør deg glad! prøv å ta kontakt med vennene dine, kanskje dere kan finne på noe sammen? Det må ikke nødvendighvis koste noe.. Kanskje dere egentlig bare trenger å gå en tur å snakke ut om ting, det pleier å hjelpe mange! Lykke til videre, ønsker gjerne et svar tilbake, og mere kontakt!:)