ForumMin psykiske helse / Drittlei livet
  • Drittlei livet

    Startet av drittlei  ett år siden

    Etter å ha levd i 17 år nå, hadde det vært fint om jeg ikke ble født i det hele tatt med tanke på de dritt omstendighetene rundt meg. Når jeg var liten, ble jeg mishandlet av min mor, dette førte til at jeg dannet sinneproblemer og at jeg ble sendt på barnehjem i en stund, der følte jeg at jeg måtte kjempe hver dag for livet. Min mor har alltid fått støtte fra nav siden hun ikke kan jobbe, så jeg har ikke kunnet oppleve merkeværer eller ting som generelt er litt dyre, klær, nye telefoner, osv.. tror det er dette man kaller generell fattigdom...

    De fire siste årene har jeg kun isolert meg selv mer og mer fra verden, er nesten ferdig med videregående men jeg orker jo faen ikke å stå opp fra senga lenger, så nå har jeg mistet veldig mye undervisning.. jeg snakker så vidt med min mor, jeg låser meg selv inne på rommet mitt til enhver tid hverdag.. vi er som to fremmede i et hus..

    Jeg orker ikke å ha kontakt med resten av familien, de er alle sammen religiøse fanatikere, etter å opplevd religion på så nært hold, kan jeg si at religion kun er legalisert galskap. Jeg er ikke religiøs, men det har jeg ikke fortalt min familie, gjør jeg det kommer de til å se ned på meg som et blasfemisk undermenneske..

    De gangene jeg og min mor har kontakt, er de gangene vi krangler, som gjør meg sint... da bokser jeg gjerne store hull i døra til rommet mitt og ødelegger ting, mister helt kontroll.. Etter det bare griner jeg resten av kvelden..

    Jeg er ganske overbevist om at å stoppe å leve er en fin utvei.. Tenker å ta livet når jeg drar til førstegangstjeneste.. Vet ikke hva ellers jeg kan gjøre lenger..

  • SofieDen6 11 måneder siden #1

    Hei, jeg er også 17 år og jeg er kan kjenne meg i situasjonen din hvor man faktisk ikke finner noen utveier. Noen ganger kan alt virke så tungt. Det var en periode jeg var helt lei av livet. Men det er sant, som de fleste sier: Ikke gi opp. Det blir bedre.
    Jeg trodde ikke på at det kunne bli bedre. Men det ble det. Det ble så mye bedre. Man må bare aldri gi opp.
    Jeg anbefaler deg å kontakte en som jobber med psykisk helse. En Psykolog eller noe.
    Det jeg har gjort for å gjøre dagene bedre er å gjøre ting hele tiden. Det er kanskje vanskelig å ALLTID gjøre noe, men dagene blir så mye bedre når man ikke gjømmer seg på rommet sitt, som jeg gjorde. Du kan melde deg på en aktivitet, sport. Du kan få deg en deltidsjobb eller bare gjøre sånne små enkle aktiviteter hver dag. Ta deg en liten gå/joggetur. Hvis noen trenger hjelp med noe, hjelp dem.

    Men det jeg i hvertfall oppfordrer mest til er å kontakte noen. (Helsesøster, psykolog, evt noen andre du stoler på). Det er ingen skam å be om hjelp. Og vær så snill, aldri gi opp. Det kommer du aldri til å angre på.
    Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor viktig det er at du fortsetter.

    Håper du tar til deg det jeg har skrevet til deg😌💛 Ikke at jeg kjenner deg, men hadde gitt deg en stor klem hvis jeg hadde kjent deg. :)