ForumMin psykiske helse / Barnevern og dårlig oppvekst
  • Barnevern og dårlig oppvekst

    Startet av 0_5Jente  én måned siden

    Hei.
    I over fem år har jeg sliti hjemme. Moren min har slått og lugga meg, dytta meg, truet med å sende meg på fosterhjem og psykisk vold. Hun har sagt masse fæle ting. Jeg har alltid fått kjeft hvis jeg gråt, så det skjer alltid på kveldene.
    Ett år etter alt startet begynte jeg å si ifra til folk, jeg snakka med lærere og helsesøster (jeg var omtrent ti år på den tiden). Alle spurte om de skulle kontakte foreldrene mine, men jeg nekta. Jeg viste at ting bare ville bli verre, og det gjorde det. De ringte hjem forde. Alle jeg snakka med gjorde det. Jeg snakka med så sinnsykt mange, til jeg til slutt mista all tilliten til voksne.
    Venninna mi snakka med moren sin, og moren kontakta barnevernet. På den måten ble barnevernet inkludert i saken min. Men jeg følte ikke at de trodde på meg, eller ville hjelpe meg. Jeg mista etterhvert kontakten med dem, men den kom tilbake et år senere. Jeg snakka en del på anonyme nettsteder og alarmtelefonen for barn og unge. Ingenting hjalp. Jeg fikk en psykolog, men jeg liker han ikke. Tørr ikke klage.
    Foreldrene mine favoriserer søstera mi ekstremt. Jeg rømte hjemmefra, og barnevernet ble inkludert. De sa de ville fortelle foreldrene mine min side av saken, men da foreldrene mine kom sa de "At jeg måtte vokse opp og slutte med alt dette tullet" (deres ord) i tilleg drev psykologen min å sa at "dette ikke virka som et så alvorlig problem at noe må gjøres akutt". Og det var i år, så ting har vært sånn i 5 år allerede. Jeg vil virkelig bare flytte. Jeg går ikke en eneste dag uten selvmordstanker, og jeg føler barnevernet har svikta meg. Ingen tar saken min seriøst eller tror på meg. Jeg har masse søvn problemer og er alltid ekstremt sliten. Mitt eneste ønske er å flytte. Jeg vil flytte til noen venner av meg, og de vil også at jeg skal flytte til dem slik at de kan hjelpe meg. (Moren dems inkludert). Nå starter snart sommerferien, og min største frykt er at jeg ikke overlever denne sommeren. Selvmordstankene blir bare verre og verre for hver dag, og sommerferien er alltid verst.
    Jeg vil stikke av til vennene mine, men de bor langt unna (3-4 timer)
    Jeg er adoptert, og ser ikke på foreldrene mine som ordentlige foreldre, foreldre skal bry seg om meg.
    De tror også jeg driver med drugs nå fordi rommet og klærna mine "lukter rart". Og oppførselen min er forandret. Kanskje ikke rart mtp at jeg blir beskyldt for å drive med drugs. De ber meg alltid ha tillit til dem, men de tror aldri på meg. Jeg aner ikke hvor lukta kan komme fra, men de tror meg ikke.
    Beklager om ting ble litt rotete, men bare skrev alt jeg kom på i farta.
    Jeg orker ikke leve sånn her lenger. Hjelp

    Hilsen jente 15 år

  • ptsdhelvete én måned siden #1

    Åå jeg får helt vondt inni meg av å lese det her... jeg forstår så ekstremt hvor vondt du har det også.. jeg er 16 og hadde foreldre som oppførte seg helt grusomt mot meg helt til jeg endelig turte å spørr noen om hjelp... og nå bor jeg med barnevernet, men også her er det ingen som forstår meg, eller problemene mine, og ingen har tillit til meg eller klarer å hjelpe.. jeg vil si at barnevernet har utsatt meg for enda større omsorgssvikt enn foreldra mine gjorde, og jeg går ikke en eneste dag uten å tenke på å ta livet mitt... til og med alarmtelefonen visste ikke hvordan de kunne hjelpe meg, og jeg ble til og med kjefta på av en på chatten til sidetmedord.no, som sa jeg selv var problemet og at jeg måtte ta meg sammen..

    jeg håper du bare kommer deg gjennom det her<33

  • Chichi10. én måned siden #2

    Omg jeg skjønner deg så inderlig godt. Jeg forstår hva du føler. Jeg står i lignene situasjon med barnevern, psykologer og leger. Jeg har hatt to innleggelser på UPA denne måneden. Og foreldrene mine sier bare "legg det vekk, voks opp" osv. Det gjør vondt. Men jeg har heldigvis gode lærere som bryr seg om meg. Det var en natt jeg bare dukket opp på døren til ene læreren min, og hun slapp meg inn med en gang. Jeg føler hvor vondt du har det. Jeg håper at noen kan hjelpe deg fort!

  • 0_5Jente én måned siden #3

    Jeg har ingen til å hjelpe meg lenger. Ingen. Bare venner som hører på meg men som bor langt unna. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger..

  • Chichi10. 18 dager siden #4

    Har du vurdert å ringe mental helse? Eller chatten med noen som kanskje vet hva du bør gjøre. Jeg er klar over at du kanskje har prøvd, og at de fleste dier at du bør snakke med en voksen du stoler på. Men jeg ville gitt det ett forsøk :)

  • Chichi10. 18 dager siden #5

    Jeg har så ekstremt lyst til å hjelpe deg, men jeg vet ikke hvordan. Jeg vet ikke hvem du er eller hvor du er. Jeg skal prøve så godt jeg kan gjennom kors på halsen. Er det noe du virkelig vil? Eller er sikker på å gjøre? Eller er det noen, uansett hvor som du stoler på?

  • 0_5Jente 15 dager siden #6

    Jeg har ringt mange steder før. Men har bare gjort ting verre. Har nå fått nettbegrensinger, mye mer kjeft og psykisk vold

  • 0_5Jente 15 dager siden #7

    Jeg ville lenge ta mitt eget liv.. så kom denne fyren inn i livet mitt. Han er nå blitt nettbestevennen min, det føles som vi har kjent hverandre hele livet. Vi snakker sammen hver dag og den lille tiden vi ikke snakker, snapper vi. Vi har aldri møttes, men jeg stoøer virkelig på han. Jeg kan fortelle han alt. Han har litt problemer selv da, så passer på så jeg ikke legger mer på han enn han tåler. Nå er egentlig det eneste jeg vil, å flytte. Få ny familie. Og om det ikke skjer snart (barnevernet sier det er sånn omtrent 0% at det kommer til å skje for "saken min er ikke så alvorlig") så vil jeg rømme min vei

  • Chichi10. 13 dager siden #8

    Uff jeg forstår. Det er bra du har noen å dele med. Det er litt rart at barnevernet ikke syntes at saken din er så alvorlig. Men sak er mindre alvorlig enn din, og meg har de nesten flyttet til andre siden av Norge snart. Det er mye styr med meg, det skal være rettsak om en stund. Jeg føler at barnevernet har kanskje tatt foreldrene din sin side på dette, selv om de ikke burde.

  • 0_5Jente 11 dager siden #9

    Jeg vet! De innkalte meg til møte, og sa de skulle snakke min sak når foreldrene mine kom (ville aldri ha møter med foreldrene mine) men da de kom sa de bare at jeg måtte skjerpe meg og måtte skjønne at alt dette bare var tull fra min side, og at jeg ikke kom til å bli flytta.
    Jeg har fått en veldig god venn som lytter og forstår, utrolig glad for det

  • Chichi10. 10 dager siden #10

    Du kan jo kanskje sende inn klage til fylkesnemnda om at barnevernet svikter deg. Det fikk jeg beskjed om å gjøre om de sviktet eller ikke gjorde jobben sin. Det er nemnda som har ansvaret for at de gjør jobben sin, så jeg tror det hadde vært lurt. Det står litt forskjellig om hvordan man kan sende en såkalt klage på nettet. Også har jeg ett eneste tips da, i argumentring. Aldri bruk "jeg vil" som et argument. Uttdyp det, selv om jeg hver hvor vanskelig det er noen ganger :) lykke til

  • 0_5Jente 10 dager siden #11

    Hvordan gjør jeg det da?
    Takk for all hjelpa <3

  • Chichi10. 9 dager siden #12

    Jeg er litt usikker, men det burde stå på nettet om du søker på litt forskjellig, "klage til fylkesnemnda, hvordan klage på jobben til barnevernet osv". Det er bare å prøve seg litt frem, jeg kan se om jeg finner noe, men kan ikke love noe;)

  • Chichi10. 9 dager siden #13

    Søkte meg litt opp, du kan sende klage til fylkesmannen. Du kan gå inn på denne linken, her står det litt om det du trenger å vite, tipper du finner hvordan du skal gjøre det her og. :)

    https://www.fylkesmannen.no/nn/Barn-og-foreldre/Barnevern/

  • 0_5Jente 6 dager siden #14

    Tusen takk for all hjelp <3