• ADD?

    Startet av Sfowvopåkl  én måned siden


    Hei jeg er en jente på 14 år og jeg har tenkt en stund nå på om jeg kan ha ADD, vet ikke hva jeg skal gjøre, vill ikke ta og snakke med foreldrene mine eller helsesøster om det siden jeg ikke er sikker på om at jeg har det og vill ikke bekymre dem.

    Jeg har prøvd mitt beste og lese meg opp på temaet på nettet men føler ikke at jeg får godt nok svar, eller at svarene ikke hjelper meg og vite om jeg har ADD. Vet at mange av symptomene til ADD er vanlige ting som mange folk sliter med og ikke trenger og være noe mere en det.

    Jeg føler meg egentlig helt opp gidd nå og vet ikke hva jeg skal tro, det er så vanskelig får meg og vite hva jeg tenker og føler noen ganger.
    Skriver hær fordi jeg vill bare ha noen å si hva jeg føler til.

    Dette er et veldig følsomt tema og jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne utdype meg i noen deler, men vill uansett prøve mitt beste..
    Jeg tror jeg kan ha ADD pga at jeg sliter mye hjemme, på skolen og i generelle sosiale tilfeller med mange av symptomene til ADD.

    Jeg klarer ikke få konsentrasjon og begynner lett og dagdrømme meg bort og glemmer av hva jeg gjorde slik at jeg må begynne på nytt og så fortsetter det og skje og jeg ender i en sirkel av skuffelse og hat over meg selv, jeg begynner og over tenke alt jeg gjør galt isteden får og ta og gjøre det jeg skal.

    Jeg klarer ikke engang og huske lette ting som skjedde 4 minutter siden og må spørre om dem flere ganger og det bare får meg til og føle meg dum og ubrukelig å at jeg bare ikke klarer noe som helst og at jeg bare ville klart meg bedre om jeg ikke var født.
    Slike småe ting som egentlig ikke er noe og tenke på kan jeg begynne og sitte flere timer i strekk og tenke på og bare glemme helt av at det ikke var noe og tenke på og jeg blir så sur på meg selv får jeg vill jo ikke gjøre slik men jeg bare klarer ikke og slutte og tenke, det er som at hodet mitt eksploderer noen ganger og jeg ikke kan gjøre annet en og skrike.

    Det er så vanskelig får meg og holde meg til en tanke og det gjør at jeg kan i sosiale tilfeller begynne og skifte tema hele tiden og snakke i munnen på vennene og familien min, det gjør at de blir irriterte og ikke vill snakke med meg lengre og bare sier at jeg kan gå og gjøre noe annet, jeg prøver og forklare at jeg ikke vill være sånn og at jeg bare klarer ikke og bestemme det, det er bare som om at jeg blir tvingt til og si det, at hjernen min tar kontroll og bare spytter ut hva en jeg tenker på.

    Det kan også hende at jeg tar og ikke klarer og vente på tur og at foreldrene mine som jeg prøver og få kontakt med sier at jeg må vokse opp og slutte og mase på dem og at jeg er får klengete, liksom jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette, noen ganger er det fordi at jeg ikke klarer og holde fokus lenge nokk og vill si noe før jeg glemmer det.
    Og vist jeg så får ordet når de er ferdig, har jeg klart og glemme det jeg skulle si og de bare sier slik som «da var det ikke så viktig» eller «vist du ikke klarer og huske det du skulle si så var det ikke viktig nokk og huske» og jeg sier ingen ting, men på innsiden føles det ut som om at jeg bare er helt hjerneløs og at det er min feil at jeg gjør slike ting og at jeg gjør alt feil.

    Etterpå kan jeg sitte hele dagen og tenke på hva det var jeg skulle si og vist jeg ikke klarer og husker det bare føles det enda verre ut, som at jeg har hjernen til en 3 åring og selv hatet gror verre og sterkere hver gang.
    Jeg prøver mitt beste og få til ting, men det er så vanskelig!

    Det kan også hende i de mest normale omstendighetene at jeg glemmer av ting, som at jeg skulle ta og bære klær på rommet mitt eller at jeg skulle hente noe, selvom jeg tenkte på det 3 sekunder siden eller at mamma og pappa sa det et minutt siden.
    De blir sur på meg og sier at jeg er lat eller ikke engang klarer lette ting som det, de kan rope på meg og si at det er telefonen jeg sitter fast i og at jeg ikke kommer meg noen vei i livet om jeg bare sitter på den.
    Slike kommentarer som de ikke engang tenker så mye over eller bare sier på kødd, de sliter på mentaliteten min og trykker meg lengre ned i dette hullet mitt av dårlige følelser og tanker og jeg bare føler meg rett og slett ubrukelig.

    Det er ikke bare i slike omstendeligheter det blir slik, det kan hende at jeg snakker om hvor vanskelig jeg har det med og konsentrere eller at det er så vanskelig på skolen og jeg ikke skjønner det eller det temaet, og de bare sier at det er fordi jeg ikke prøver hardt nokk,
    når jeg prøver mitt aller beste og rett å slett sliter ut hjernen min til at jeg bare vill slå den i en vegg,
    fordi at de forventer slike ting av meg som er så lett i teorien, men når det kommer til at jeg skal gjøre de tingene er det som kjernefysisk får meg.

    Jeg prøver mitt beste og forklare til dem hvordan jeg har det men så fort jeg sier noe om at jeg ikke klarer og forstå noe som jeg kan ha lest 10 gang på rad, eller at jeg har vansker med og gjøre ting alene sier de bare at det er min feil at det er sånn, og at jeg må klare de tingene selv uten hjelp.

    Jeg vill at de skal forstå meg og hjelpe meg men det er som og snakke til en murvegg.
    Jeg bor også på en liten plass der vi ikke har helsesøster på skolen eller at hun er hær hver 4 måned og jeg føler ikke at jeg kan stole på hun siden jeg ikke kjenner hun.
    Disse tingene gjør at det er så vanskelig og få snakket med noen om ting, og om jeg hadde hatt lyst og snakke med en fastlege eller annet må jo foreldrene mine vite det.
    Vennene mine er heller ikke så forståelige til ting jeg sier og bare koster det vekk som støv, det gjør bare alt 1000x verre får meg..
    Og jeg vet ikke engang hva jeg bør gjøre lengre siden pga disse tingene begynner jeg og få dårligere karakterer på skolen og mindre selvtillit, jeg klarer ikke annet en og sitte på rommet mitt og tenke på ettermiddagene fordi alt annet bare gjør meg så oppgitt.

    Jeg har alltid hadd et veldig rart forhold hvordan jeg viser hvordan jeg føler meg på en fysisk måte, hvor jeg kan gå fra og le hysterisk til og være helt lei meg eller sinna, det er som en hel berg-og-dal-bane tur.
    Jeg har blitt veldig god til og karakterisere følelser og bruker ofte kunnskapen til og gjemme bort følelsene mine, siden ingen forstår meg og de ikke klarer forstå hva jeg mener når jeg forklarer det til dem så bare vill jeg ikke engang prøve.
    Ikke i den måte at jeg ikke vill ha hjelp og veiledning til å forstå hva jeg føler osv, mer at jeg ikke klarer det og bli sett på som at jeg ikke vet hva jeg snakker om.

    De tingene som jeg føler verst er mangelen på søvn jeg får når jeg sitter oppe langt på natt og bare tenker siden hjernen min ikke klarer og slå seg av, føles ut som et flipperspill inne i hodet min som ikke har ende, og alt jeg kan gjøre er og prøve mitt beste å sove.
    Foreldrene skylder på mobilen min får det også, at jeg sitter oppe langt på kveld og ser på den, til og med når jeg sier at jeg ikke gjør det, de sier at de skal ta den vekk fordi den gjør alt dette mot meg og alt som jeg føler er galt kommer fra den, når i virkeligheten mobilen er en av de eneste plassene hvor jeg føler at jeg får ro i tankene.
    Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal lengre..

  • Pippin én måned siden #1

    jeg skjenner meg igjen mye i hvordan du har det og fikk derfor sjekket om jeg hadde ADHD/ADD hos psykolog. Synes det var ganske vanskelig og fortelle til foreldrene mine hvordan jeg hadde det, men til slutt så bare gikk jeg til moren min å sa at jeg tenkte jeg kanskje hadde ADHD og at jeg ønsket å få sjekket dette hos en psykolog, så forklarte jeg henne om noen av symptomene som jeg kjente meg igjen i. Først så trodde hun ikke på meg, men så begynte hun å søkke på ADHD/ADD og tenkte at vi kanskje burde sjekke det. Jeg ble ikke diagnostisert med noen og jeg vet fortsjatt ikke hva som feiler meg, men det hjalp veldig å finne ut at det ialefall ikke var ADHD/ADD. Vis du ikke klarer å fortelle det til foreldrene dine eller de ikke hører på deg så kan du jo kanskje ta kontakt med fastlegen din med e-post eller noe så kanskje de vil sjønne at det er alvorlig og vill høre på deg da.
    Håper dette kan komme til noe hjelp. Lykke til❤️