ForumMin psykiske helse / Jeg prøvde ut selvskading for første gang...
  • Jeg prøvde ut selvskading for første gang...

    Startet av darkdog  9 år siden

    Hvorfor jeg gjorde det? Nei, jeg aner ikke.. Alt virket så dumt. Jeg vil ikke leve lenger. Jeg tok fram en saks, for jeg ville vite hvordan det var. Jeg kuttet meg, men det ble ikke noe ordentlig kutt, bare et par små risp.. Men det var på en måte en god følelse. Det er en stemme inni hodet mitt som sier at jeg ikke fortjener noe bedre. At jeg ikke fortjener å leve. Jeg føler meg utrolig svak. Og alt ble et par gram lettere i det jeg gjorde det. Men jeg må ikke fortsette med det. Jeg kan bare ikke.. Uansett om det frister veldig mye å gå inn på badet, og ta fram den lille blåe neglesaksen igjen, kan jeg ikke. Jeg vil ikke ende opp med masse kutt.. Jeg vil ikke leve heller.. Men jeg vil heller ikke skyve alle problemene mine over på andre.. Aah.. Livet er så vanskelig!

    Gankse patetisk innlegg, men må bare få luftet tenkene mine litt.

  • July 9 år siden #1

    Jeg sliter dessverre med selvskading selv. Jeg startet med det for ca 3 år siden. Det starta bare med små risp, nå er det mer alvorlig. Store kutt på armer, lår, håndledd. Det er et slit å gjemme dem bort, å noen ganger er det umulig. Folk stirrer, men er ikke frekke eller mobber. De spør som regel hvorfor. Jeg svarer aldri. Men når alt føles som et stort mareritt, så er det som om jeg trenger noe som kan si at jeg lever enda, å at jeg trenger å komme meg fremover. Derfor tyr jeg til selvskading. Skulle aldri begynt med det, fordi nå er jeg virkelig stuck. Jeg må vel bare leve med arr på armer å ben.

  • Luckystrike 9 år siden #2

    Jeg føler med deg. Selv startet jeg med selvskading for 2 år siden. Jeg var akkurat som deg, hadde akkurat samme tankene og begynte akkurat på samme måten. Det første redskapet jeg brukte var en saks. Så begynte jeg å ødelegge barberhøvler og bruke barberbladene. Det endte med at jeg kuttet så mye og så dypt, at jeg blødde så mye at jeg måtte tørke opp etter meg. Jeg blødde så mye at jeg ikke så igjen fargen på mine egne lår. Bare blod overalt. Sykt? Ja. Selvfølgelig er selvskading sykt. Og selvskading er på mange måter ett rop om hjelp, samtidig som det på en måte er til hjelp. Det finnes ikke noe bedre enn å blø ut huden når man har så mye under den som må ut, som for eksempel ulykke og elendighet...

    Jeg forstår godt at du er lei av livet. Forstår at du er deprimert. Forstår at du vil ta i bruk saks og andre skarpe gjenstander for å skjære deg, for å blø og for å skade deg selv. Men ikke gjør det. Det er ikke verdt det. Gjør alt annet enn å skjær deg. Gå en tur, spis, tren, hopp opp og ned, gråt, sov, hva som helst annet som ikke inneholder skarpe gjenstander og blod. Det setter arr, og det er arr du mest sannsynlig må leve med resten av livet. Jeg har vært skadefri i snart to måneder, men jeg sitter fortsatt igjen med arr fra 2009, og arrene jeg har nå kommer aldri til å gå bort. Og det hindrer meg i veldig, veldig mye. Jeg kan aldri gå med shorts, aldri gå med kort kjole, heller ikke hullete strømpebukser, jeans og noe annet som viser lårene. Fordi jeg vil ikke gå ut med at jeg er psykisk syk, vil ikke fortelle eller forklare hvorfor jeg har skadet meg selv/er selvskader.

    Hva er det som plager deg i livet? Hva er det du er lei av? Skriv ned tingene og finn ut av hvordan du skal endre synet på livet. Det er klart at det er ditt syn på livet som trigger deg til å skade deg selv, derfor bør du endre tankegangen din litt. Det kan ta sin tid, men herregud, det er så verdt det om du faktisk greier det. Lykke til. ?

  • reason 9 år siden #3

    Vær så snill, ikke straff kroppen din....

    Snakk med noen om hvordan du har det!
    INGENTING blir bedre av at du straffer kroppen din

  • Rawr 9 år siden #4

    Jeg kunne skrevet et milevis innlegg bare om at dette er ikke verdt.
    Jeg lover deg, jeg vet selv hvordan det er. Første gang var ikke så ille, kunne ikke en gang kalle det selvskading. Senere ble det verre og verre, og hva sitter jeg med nå? Jo, mange stygge og tykke arr som aldri vil gå vekk. Jeg angrer. Angrer så ufattelig mye, for det er så masse jeg går glipp av. Å gå med fine klær, bade og sånt.

    Hvordan tror du det er å ligge der, gråte og gråte, å skjelve så mye at det gjør vondt, nettopp fordi du har skadetrang? Hvordan tror du det er å ikke klare å kaste barberbladene, selv om nå er det nok? Hvordan tror du det er å bli så redd, fordi såret virker betent? Å kunne se fettet etter å ha kuttet deg litt for dypt? Hvordan tror du det er i det hele tatt?

    Du vil aldri kunne se at sårene er farlige og dype. Du ser bare små, uskyldige sår. Egentlig er dem mye verre. Du blir kanskje en dag å dra til legen for du skjønner at det såret må du gjøre noe med. Kanskje du må rense det, teipe og kanskje sy?

    I ettertid vil du kanskje klare å slutte, men arrene er det. Du vil minnes om den smerten du har opplevd, selv om du egentlig bare vil glemme det og starte på nytt. Du vil måtte forklare hva som er på armene dine. Noen vil kanskje trekke seg unna deg, andre bare bli redde. Jeg lover deg, resten av livet ditt vil dreie seg om selvskading selv om du har sluttet.

    Vær så snill, ikke begynn med selvskading. Det er ikke verdt det. Jeg har erfart det selv.

  • ITessaI 9 år siden #5

    Jeg skader meg selv også. Begynnte med det når jeg var 10 år. Små,små risp. Så ble det større å større. Nå har jeg masse arr. Det er vanskelig. Men tenk posetivt. Det er mange ungdommer som hater livet sitt og bare vil dø. Men slutt med det. Ikke begynn med store kutt. Tenk på de som elsker deg!

    M

  • darkdog 9 år siden #6

    Takk for svar. Jeg er nå og hele tiden fast bestemt på å ikke gjøre det igjen - men allikevel skjer det.. Jeg føler ikke at jeg har kontroll over det. Det bare skjer. Sårene har enda ikke gått bort siden første gang, og jeg tør ikke gå i t-skjorte. Men jeg føler meg ikke så avhengig nå, så jeg håper på å klare å slutte snart. Jeg må virkelig ta meg sammen, og tenke "jeg skal ikke, jeg må ikke, jeg vil ikke!" før jeg bare går forbi badet.

    Jeg sliter med depresjon (som ikke lenger er "lett depresjon", men som har blitt en alvorlig depresjon, selv om jeg har vansker for å innse det), selvmordstanker og angst, som har gjort at alt virket så elendig, at jeg prøvde det ut.. Angrer, for det gjør så utrolig vondt inni meg når jeg ligger i sengen, og det frister så utrolig mye, men jeg ikke kan. Jeg føler jeg bare ikke kan. Tårene begynner å trille, og ofte da orker jeg bare ikke mer. Alle tanker blir negative, og det har da skjedd at jeg skader meg selv.
    Men jeg prøver å slutte - hele tiden tenker jeg "jeg må slutte med det".

    Litt etter 2. gangen, når jeg merket "avhengigheten", da lå jeg i sengen og gråt i 2 timer. Alt raste sammen. Jeg tenkte at om jeg ikke klarte å stoppe, kom livet mitt til å bli ødelagt. Disse tankene satt så godt at jeg (uansett hvor mye det fristet) ikke turte å gjøre det igjen dagen etterpå..

  • Jeg er her for deg 6 måneder siden #7

    Vær så snill ikke skadd deg selv du vil angre det er ikke verdt det tro meg det er folk som elsker deg i livet du er god nok fu trenger ikke forandre noe!

  • .mathilde én måned siden #8

    Jeg har akkurat samme følelse. Og jeg er bare 13. Jeg aner ikke hvordan jeg kan si det til folk. Jeg må sove med gensre hver natt livredd for at foreldrene mine finner det ut. Jeg kan ikke bre opp ermene en gang når jeg skal vaske hendene! Jeg skjønner deg godt.

  • aurora123 9 dager siden #9

    hei jeg er 14 år. Jeg hadde en utrolig tung periode for noen uker siden. Det er startet å bli litt bedre, men jeg har startet å kutte meg. Jeg har til sammen 7 kutt på kroppen min nå som ikke er så mye. Men jeg er fortsatt redd, jeg er redd for at alt ikke skal bli bra igjen.
    jeg vet ikke hvorofor jeg kutter meg, jeg bare gjør det og det føles bra ut etter jeg har kuttet meg.
    ingen vet at jeg gjør dette, igjen ville gjettet det. Ingen ville tenk på meg som typen på å gjøre det