ForumEnsomhet / Kroppen er der, men ikke sjela
  • Kroppen er der, men ikke sjela

    Startet av wawawa  2 år siden

    Jeg er ensom. Jeg er trist. Jeg har den beste familien noensinne, men jeg tørr ikke fortelle noe til de. Jeg er usynlig. Jeg har mange «venner», men absolutt ingen vet om de følelsene jeg har nå. Ensomhet drar meg sakte nedover. Jeg føler at ingen forstår meg, eller ser meg ordentlig. Den eneste grunnen til at de snur seg mot meg i timen er for å spørre om svar. Jeg klarer ikke tenke klart. Tankene om at jeg er ekkel, stygg og tjukk forlater aldri hodet mitt. Jeg har små mentale sammenbrudd, eller angstanfall kanskje daglig. «Hva skjer visst jeg forteller dette til noen?» Jo, de tror jeg er ute etter oppmerksomhet. De tror jeg er svak. Den sterke personen som alltid ser det gode, det har vært meg. Jeg er alltid den personen som hører på hva de har å si, jeg lytter. Siden jeg er den alle er litt avhengig av, har ikke jeg noen å være avhengig av. Visst jeg hadde sagt noe til de, hadde de sikkert sagt «åh» og fortsatt å stirre ned i mobilen sin og glemt det etter 20 minutter. Disse tankene drar meg fort ned. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg kan takle. Jeg stoler på de fleste, men rykter spres så fort. Å være en tenåring er skummelt. Jeg er desperat, hvem skal jeg fortelle det til?

  • støttejenta 2 år siden #1

    Hei,
    I know... Det er skummelt å være tenåring. For man føler at ingen forstår eller skjønner hvordan man har det, men egentlig så skjer det bare inni oss. Man vet ikke om det faktisk skjer, hvis man ikke har prøvd ikkesant?
    Jeg har vært ensom selv for ikke så lenge siden, men jeg visste det var veldig vanskelig å åpne seg opp til andre, og jeg visste at ingen kom til å forstå og skjønne, men jeg åpnet meg opp allikevel til de nærmeste voksne. Den responsen jeg fikk var overraskende. Jeg visste ikke at de kom til å støtte meg så mye.
    For meg så syns jeg ikke at ensomhet er en tabu følelse, om man bare prøver å snakke om det, kanskje det tar lang tid å gjøre det, men det er verdt det.
    Ensomheten og det du tror kommer til å skje når du åpner deg opp er alt du føler inni deg, så tro meg, du kommer til å føle deg så bra når du får snakket om det.
    Du spurte hvem du kunne fortelle det til. Du kan snakke med kontaktlærer om det som skjer i timen på skolen og hvordan du har det og/eller en av disse: sosiallærer, helsesykepleier, psykolog. Den viktigste oppgaven for dem er å prøve å hjelpe deg. Alle voksne på skolen og sosiallærer, helsesykepleier og psykolog har taushetsplikt (de kan ikke si til andre det du har sagt til dem, med mindre du gir dem lov til å snakke til andre, MEN hvis det er et nødstilfelle så har de lov til å si til andre det du har sagt). Du må bare finne ut hvem du vil snakke med og hva du vil si.
    Hvis du ikke klarer å snakke om det, prøv å skriv et brev med penn og papir om hvordan du har det.(ha god avstand fra mobilen) Tro meg, det funker, og det er nok bedre enn å sitte med mobilen og glemme at du skal skrive til dem.
    Lykke til.
    Sender deg gode og hjertevarmende klemmer!

  • SadLad84 2 år siden #2

    Vet hva du føler. Er veldig deprimert selv om jeg har så mange privelegier. Mitt tips er at du burde snakke med en sosial lærer eller noe liknende. Åpne deg litt også mer og mer hvis det funker.