ForumEnsomhet / depresjon
  • depresjon

    Startet av anonymgutt  3 måneder siden

    hei, jeg er ensom og deprimert. Jeg har folk å være med, men bare i sosiale anstendigheter slik som på fest eller liknende. jeg tilbringer mesteparten av tiden alene, og har ingen å snakke med. jeg er bare snill og hyggelig, men ingen synes noe om meg. familien er beskymret for hvorfor jeg er så mye alene, og jeg klarer snart ikke lenger å late som jeg har det bra til dem. Jeg vil ikke snakke med mamma og pappa om det fordi det vil gjøre dem så beskymret. i 3 år har jeg hatt den verste tiden i mitt liv, og har hele tiden trodd på at det ville gå bedre. selvbilde mitt blir bare verre og verre, og jeg tror jeg snart bryter sammen. jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her, men føler jeg bare trenger noen å snakke med.

  • PaigeRavn 3 måneder siden #1

    Hei! Jeg føler meg også veldig ensom, selvom jeg har folk å være med til de fleste tider. Jeg skulle også ønske jeg hadde noen jeg virkelig kunne prate med. Det å være ensom blir veldig slitsomt etterhvert, og selvbildet mitt har også blitt veldig ille. Jeg tror det beste allikevel er å få hjelp. Å få noen du kan fortelle hvordan du har det til. Hvis man vet at noen andre vet hvordan man har det så kanskje det blir litt lettere å leve. Jeg fortalte ikke foreldrene mine om at jeg følte meg skikkelig ensom før det hadde gått laaaang tid, selvom jeg tror de merket at noe var galt før jeg nevnte det. Jeg turte aldri liksom å sette meg ned med dem og straight up fortelle hva jeg følte. Jeg måtte heller prøve å nevne det litt i en samtale der det passet likssom, men hvis du er litt tøffere enn meg så tror jeg du klarer å si det direkte til dem. Da vil de kanskje kunne hjelpe. Jeg husker at mamma ble ordentlig trist første gang jeg startet å nevne det. Det var veldig vanskelig og vondt å vite at jeg hadde gjort mamma lei seg, men hun har nevnt mange ganger etterpå at det var bra at jeg fortalte det. Hun syntes det var bedre å vite hva som sto på, slik at hun kunne hjelpe meg, enn at hun skulle gå rundt å bekymre seg og lure på hva som var galt.
    Det føles kanskje ikke som det nå, men det er mange rundt deg som faktisk kan hjelpe, der noen faktisk har akkurat dette som jobb. Å kontakte en psykolog er heller ikke vanskelig, men det kan være greit å ha med mamma og pappa eller helsesøster på dette.
    Jeg håper i hvert fall at det snart blir lettere for deg! Lykke til og stå på! Jeg tror på deg<3