Angst,deprisjon,selvskading

Startet av Jente.13  3 år siden

Hei. Jeg er en jente på 13 år som har blitt diagnosert med sosial angst og depresjoner. Jeg driver med selvskading, har prøvd å ta mitt eget liv en gang før, som åpenbart ikke funket. Jeg liker egentlig ikke å spørre om hjelp. Men nå har det seg sånn at jeg ikke går på skole, jeg ligger i sengen hele dagen, ser ikke glede i NOE lenger, har ingen venner og ser ingen hensikt med livet. Og jeg sitter egentlig bare å ser på mitt eget liv falle sammen. Men grunnen til at jeg ber om hjelp er vel egentlig en blanding av at jeg føler jeg skuffer mamma og pappa, og talen til datteren til ari behn. Jeg går til psykolog 1 gnag i uken, men sliter med å åpne meg grunnet den sosial angsten, føler at de psykolog timene bare er meg som sitter i en stol og hører på klokken tikke, noen gnager føler jeg liksom at jeg bare er i et helt tomt svart rom. Selvom jeg er med sånn 10 andre mennesker, har på en måte gidd litt opp, og lurte på om. Noen hadde tips til hvordan jeg får «motivasjonen» opp litt. Å kanskje få en liten kick start. Takk på forhånd
Mvh: jente 06/13

t03f10 2 år siden #1

Hei! Jeg følte det samme og var i samme situasjon som deg da jeg var 13. Jeg gikk ikke på skole, som moren min kjeftet på meg for, og jeg følte ikke at jeg klarte å stole på psykologen min. Jeg hadde ingen venner, slet også med selvskading, og hadde selvmordstanker. Først vil jeg bare si at jeg føler med deg og jeg vet at hvis du klarer å være sterk nå, så går det over. Tenårene er en spesielt utsatt tid, og hjernen din er ekstra mottakelig for vanskelige ting akkurat nå. Jeg kan ikke si så mye annet enn at det blir bedre etterhvert. Jeg lover. Hvis du kan, prøv å se de fine tingene i livet ditt og tenk på om det er noe som gjør deg glad. Jeg har selv slitt med sosial angst og depresjon, og jeg vet hvor vanskelig det er. Det hjelper å snakke om det! Hvis du ikke føler du har noen i livet ditt du kan stole på akkurat nå, kanskje å finne noen venner på nett som er i samme situasjon kan hjelpe? Jeg skjønner at livet virker veldig vanskelig nå, men det faller ikke sammen. Det kan virke sånn, men husk at du er ung og du har veldig god tid til å finne ut av ting, og du har så mye fint å oppleve. Selv er jeg nå 18 år gammel og ting er fremdeles vanskelig innimellom, men ting har blitt så ekstremt mye bedre, og det er jeg helt sikker på at det blir for deg også. Venner får man alltid etterhvert, jeg lover at du kommer til å finne mennesker som setter pris på deg og som ser hvor verdifull du er. Foreldrene dine er nok ikke skuffet over deg, de er mest sannsynlig bare bekymret. Du er det viktigste de har, og det er nok bare vanskelig for dem å se at du har det vondt. Hvis du klarer, kanskje du kan fortelle dem ordentlig hvordan du har det? De kan hjelpe deg mer enn du tror. Til slutt vil jeg bare si at jeg tror veldig på deg. Verden har ikke råd til å miste deg. Jeg vet helt sikkert at hvis du klarer å være snill og tålmodig med deg selv, blir ting mye bedre. Hvis en venn av deg hadde følt som deg, hva hadde du sagt til dem? Prøv å si det til deg selv også. Du er vakker og verdifull og har så mye å gi til verden og de rundt deg. Jeg håper og tror ting blir bedre for deg.