ForumSex og seksualitet / bifil ?
  • bifil ?

    Startet av femanon  én måned siden

    Hei jeg er en jente på bare 12(ung i know).Men jeg føler at jeg liker begge kjønn? Jeg har aldri vært forelska «for real», men når jeg tenker på en jente jeg kjenner, føler jeg meg.. rar.Jeg ser også mye gay- dramaer, aldri på en jente og en gutt.Jeg er veldig forvirra.Jeg føler også at jeg liker en jente akkurat nå.Har drømt om å være kjæreste meg bestevennen min, det er litt rart.Hjelp !! :(
    -Forvirra 12 åring.

  • juljet0958 29 dager siden #1

    Jeg kom ut som bifil som 12 år, så er fint mulig. Men det kan også hende du er bare forvirra på grunn av puberteten og sånn. Det er mange som er usikkre på hvilket kjønn de liker i den alderen.

  • Ostekake 7 dager siden #2

    Hei. Jeg er jente (13). Jeg kjenner meg SÅ godt igjen. Og blir så utrolig glad når jeg leser at du er i NØYAKTIG samme situasjon. For omtrent et og et halvt år siden (da var jeg rundt 12 også) begynte jeg å tenke som deg. Jeg har vært forelska ‘for real’ før, men da med en gutt. Jeg begynte å merke at jeg likte en jente, eller som du skrev ‘følte meg rar’. Det var slik jeg hadde det. Jeg chattet med hjelpechatter, som her, men jeg var på ung.no. Jeg tenkte på dette HVER DAG. Hele livet mitt ble fullstendig tatt over av disse tankene. Jeg fikk som svar på ung.no, at det var helt normalt. Og at det kunne være puberteten og at det sannsynligvis ville gå over. Men jeg følte ikke det. Jeg tenkte ‘det er jo bifile ute der, og de har jo blitt det, det ‘gikk jo ikke bare over’ for dem’ ikke sant. Og jeg følte VIRKELIG (føler fortsatt) at jeg er bifil. Etter at jeg forelsket meg i den jenta, forelsket jeg meg i en gutt (etter en lang stund). Han liker jeg fortsatt (hysj, hysj). Jeg prøvde etter omtrent 7 mnd med disse tankene å tørre å snakke med mamma. (Jeg hadde prøvd flere ganger før, men ikke greid å fått fram ordene) til slutt presterte jeg å si ‘hva hadde du sagt hvis jeg sa at jeg føler meg bifil?’ Hun svarte at ‘jeg hadde jo godtatt det, gjør du det?’ Og det ble en laaaannnggg samtale. Jeg følte absolutt ikke at utfallet var positivt. Jeg følte ingen forstod meg, og at man ikke kan forstå det om man ikke er (eller har vært) i situasjonen selv. Og mamma sa at det ikke var noe jeg trengte å tenke på. Jeg gråt. Fordi man kan ikke komme å si den første dagen man får vite at barnet sitt føler seg bifil, at man ikke trenger å tenke på det!!! Jeg prøvde å forkalre at jeg tenkte på dette hver dag! HVER DAG! Og at man kan ikke bestemme at man ikke skal tenke på det. Jeg sa jeg følte det skikkelig, og at jeg likte en jente. Jeg sa at ‘jeg vet jeg er ung, og at du sikkert tror det er puberteten, og at det vil gå over, men det føles ikke sånn’ og etter hvert underveis i samtalen var det AKKURAT det hun sa. ‘Det er noe som sikkert kommer til å gå over, at man blir forvirra av puberteten og følelsene. Den natten gråt jeg meg til søvne. Etter det jeg følte som en SKIKKELIG negativ tilbakemelding turte jeg iallfall ikke si det til pappa. Etterhvert følte jeg at det var meg det var noe galt med. Fordi etter en stund (2-4 mnd) sa jeg det til pappa. Og gjett hva han svarte. NØYAKTIG det samme som mamma. Han sa også at han kjente en jente (sånn 25 år elns) som hadde vært sammen med en annen jente i mange år, og at hun nå var sammen med en gutt. Men at hun aldri kalte seg ‘bifil’ at hun på en måte aldri brukte ordet bilfilmer. Og han prøvde å forkalre til meg at jeg ikke behøvde å bruke ordet bifil. Men jeg hadde blitt så vant til å ‘snakke med meg selv’ eller tenke. At ordet bifil var helt naturlig å si. Så nå følte jeg at pappa sa at man ikke skallbekledning ordet bifil. Som om det var et banneord. Nå vil jeg bare si at verken pappa eller mamma har noe som helst imot LGBTQ i det hele tatt!!! Men jeg følte stadig at det var noe galt med meg. Jeg vil bane at du skal vite at uansett hva du får som svar. Bør du si det til foreldrene dine. (Eller en annen voksen du stoler på) snakk med noen om det. for det er en lettelse uansett hva de mener. Bare gjør det når du føler deg klar. Noen bruker flere år andre veldig kort tid. Men jeg føler at du burde føle deg nokså sikker først kanskje. Når jeg snakket med Mamma og pappa og de sa at det kanskje bare var en ting som ville gå over, sa jeg at ‘det går jo an å bytte tilbake. Kanskje man kan teste ut i et par år om man føler det, eller ikke. Og så kan du ta nye valg etter det.’ Men mamma var litt sånn ‘ehhh... ‘ Så jeg lot det være. Hun sa at ‘du har ikke noe hastverk, kanskje om 5, kanskje 10 år du bestemmer deg for at du er bifil. Du trenger ikke gjøre det nå’. Men jeg følte ikke noe press på å bestemme det nå. Men jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke bare kunne føle det jeg følte uansett hvor gammel du er??? Jeg sa at det er jo tonnevis at dokumentarer av trans-personer som vet at de er født i feil kropp når de allerede er 5 år. Så hvorfor må jeg vente flere år for å bestemme meg, når jeg VET hva jeg føler her og nå??? De mente jeg var ‘for liten’ til å ta sånne valg. For liten til å føle det. Vite det. Og jo mer jeg tenkte på det, jo mer følte jeg at det var noe galt med meg. Hvorfor skal jeg ha disse følelsene, disse tankene, om jeg er for liten? Jeg klarte ikke tanken på å holde det inni meg i flere år. Jeg klarte knapt å holde det inne til jeg sa det til foreldrene mine liksom!! Etter at jeg snakket med mamma og pappa en gang hver, har jeg ikke snakket med dem om det EVER igjen. Fordi jeg har blitt så ukomfortabel med å snakke om det med folk som ikke har vært i situasjonen selv. Så siden jeg ikke greide å holde det inne måtte jeg si det til noen som ikke nødvendigvis forstår, men som kan høre på meg uten å si at jeg er for liten for sånne valg. Så jeg sa det til min beste venninne. Jeg er så glad i henne. Og jeg tror ikke hun ‘forstår’ det slik jeg har det. Men hun forstod at jeg følte noe sterkt, og at det var det som telte. Hun sa ingenting om pubertet, om at det går over, om at jeg var for liten, hun bare hørte. Og det var så INNMARI godt!! Kanskje du kjenner deg igjen i noe av dette. Beklager at jeg skrev så mye, men jeg føler nå at det var egt veldig godt å skrive ned alt sammen! Jeg har fortsatt en lang vei å gå, og fortsatt mye å gjøre med den saken her. Håper noe kunne være til hjelp, eller at du føler deg bedre. Og gjerne skriv tilbake :) så kanskje vi kan snakke litt :) jeg vil gjerne høre om det er noe nytt fra det du føler.

  • Emerald 3 dager siden #3

    Å gud du aner ikke as!! Føler det samme believe me! Jeg begynte på vgs og fikk meg venner og greier. Noen ganger så fantaserer jeg om at jeg og en venninne som jeg møtte på vgs og har blitt super glad kysse eller ha make out session på en fest. Jeg ser også på sånne gay-dramaer og tenker hvor fint det hadde vært hvis en av dem var meg. En annen gang så hadde vi gym og jeg skulle skifte ikke sant også stirret hun på meg, og jeg bare til henne: «Hva er det?», også stirrer hun på brystet mitt og bare wow. Innerst inne så likte jeg at hun stirret på meg og beundret my curves er det rart? Jeg fortalte denne hendelsen til to av mine nærmeste venninner og de spurte meg om jeg likte det. I hodet mitt kom svaret ja litt, men jeg avviste det og kom med «ehm nei hvorfor skulle jeg like at hun stirret på meg?». Jeg spurte de også en annen gang på chat om hvordan folk som kom ut av skapet følte seg eller hvordan de visste eller fant ut om det. De spurte om jeg var gay og jeg bare nei nei bare curious. Selvfølgelig vet jeg at de kommer til å støtte meg. Det har de bevist allerede, men jeg er bare helt confused. Er det bare en fase?, er jeg faktisk bifil? I såfall hvorfor tenker jeg på å kysse, eller kanskje liksom gå på en date med en jente eller... ja jeg vet ikke as.