ForumKroppen min / Spiseforstyrrelse??
  • Spiseforstyrrelse??

    Startet av Spising  23 dager siden

    Hei, jeg vet egentlig ikke om det er vits å legge ut dette men velger å gjøre det likevel.
    Jeg er nå en 16 år gammel jente, 158 cm høy og veier 46 kg. Jeg synes det er mye, og har hatt et mål siden i fjor høst om at jeg aldri skal over 50 kg. Jeg tenker hele tiden på hva jeg spiser, hvor mange kalorier det er og trening. Jeg trener morgen og kveld, går, jogger eller drar på treningsstudio senere på dagen. Jeg veier meg daglig, og følelsen av kontroll er svært viktig for meg. Min mor vil at jeg skal over 50 kg nå, men jeg nekter. Hun vet ikke at jeg har dette målet, me det skjer ikke at jeg skal over 50 kg. Hvis jeg har spist noe, føler jeg alltid skyld og jeg kan finne på å gå ut fordi jeg vet at det forbrenner kalorier. Jeg vil helst trene og ikke spise. Jeg har kaloriteller på klokka, så det gir meg kontroll over hvor mye kr forbrenner. Jeg kan gå dager uten å spise, og trene masse. Jeg er en sånn person som går fort ned i vekt. Spiser jeg ikke på en dag kan jeg ha gått ned 1 1/5 kg.

    Jeg snakker også med helsesøster, og hun er veldig bekymret for meg med tanke på følelsene jeg har i forhold til mat. Hun er ikke bekymret for det at jeg ikke vil over 50 kg, men tankene jeg Jar til mat, vekt og trening. Hun mener jeg ikke ser det selv, og på onsdag nevnte hun blant annet ABUP. Noe jeg synes var drøyt. Hun mener jeg bagatelliserer og at dette egentlig er ganske alvorlig. Problemet er det at hun ikke har lov til å kontakte mamma fordi jeg er over 16. Hun mener at hvis jeg ikke gir henne lov/eventuelt gjør det selv, vil dette bli mye verre. Jeg ser ikke problemet noe av dette selv, fordi det har pågått nå i snart et år, og jeg har liksom blitt vant med tanken. Hun vil veldig gjerne hjelpe meg, men jeg vil ikke ha den hjelpen fordi jeg føler at jeg ikke trenger den. Er 46 kg mye? Jeg vil helst ned under 45 kg. Helsesøster mener forresten også at det er kommet så langt at hun ikke tror at dette vil ordne seg av seg selv, men jeg er ikke enig. Hun sa også i går at hun mener jeg har spiseforstyrrelsesstanker. Spesielt den jeg fikk på søndag:
    Jeg hadde nettopp spist, og følte en intens skyld. Jeg har aldri følt det så intenst før. Vurderte å kaste opp maten, men da tenkte jeg at noen ville høre meg, så derfor gikk jeg ut fordi jeg tenkte at det ville hjelpe for kaloriene.

    Takk til hvem enn som leste denne, og poenget med den:
    Mener dere at 46 kg fordelt på 158 cm er mye? Jeg selv mener det er mye, og jeg vil helst enda mer ned, for husker når jeg var under 45 kg, så følte jeg en stor kontroll. Jeg var glad liksom. Hjelp?
    Takk💛 Setter pris på alle som leste dette.

  • edgyy 21 dager siden #1

    46kg er egt lite for 158cm<3 jeg veier nesten 60 og er 165cm elns

  • Tusj 19 dager siden #2

    Når høyden din er på 158cm er kroppsvekten din nokså lav i forhold til den. Jeg syns det er leit å lese opplevelsene dine du har i forhold til kosthold og fysisk aktivitet. Jeg kan ikke ut i fra en post gi deg min subjektive mening hvovidt du har en spiseforstyrrelse eller ikke, men å undersøke det hos helsepersonell tror jeg vil være den rette veien for deg å gå. Det stemmer det at helsesøster/bup ikke kan kontakte foreldrene dine uten ditt samtykke, men dersom de gjør seg alvorlig bekymret for deg og din egen helse er ikke taushetsplikten til hinder for dette. Det vil si at de er pliktig til å melde fra dersom du står i fare for deg selv eller ditt eget liv, og da vil også foreldrene dine bli kontaktet ettersom du er under 18 år.

  • MyChemicalRomance 19 dager siden #3

    La meg bare få fortelle deg at du ikke veier mye.

    Angående det du sier, så kjenner jeg meg faktisk veldig igjen i deg. Jeg har et stort behov for kontroll over hva jeg spiser, å trene, å følge med på kaloriene jeg forbrenner på klokken... Jah, det er nå litt av det.

    Jeg vil ikke si at jeg har spiseforstyrrelser, men jeg har drevet med det jeg gjør i mer enn tre år nå. Du burde søke hjelp for dette, uansett om du ikke tror det er så viktig. Det er veldig vanskelig å komme seg ut av det, eller bli bedre, alene.

    Jeg beklager for at jeg ikke kan skrive så mye mer, men klokken er to på natten her.
    Ønsker deg en fin dag. (: