ForumKroppen min / Spiseforstyrrelse?
  • Spiseforstyrrelse?

    Startet av Ho der  én måned siden

    Jeg veit dette kanskje høres helt feil ut, men jeg vil på en måte ha spiseforstyrrelser... det er fler grunner enn bare en, så hang tight:)

    Først litt background information:
    Jeg har alltid vært en stor unge, alltid den feiteste av vennene og alltid veldig glad i mat. Jeg tenkte aldri over det jeg spiste og var ikke veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Selvom når jeg nå tenker tilbake og innser st jeg ble mobbet for det, var jeg en morsom og selvsikker jente.

    Jeg ble først kjent med spiseforstyrrelser når jeg fortsatt ikke brydde meg. Jeg husker jeg syns det var sykt at folk klarte å ikke spise, og at jeg begynte å tenke over om jeg kunne klart det. Jeg gjorde aldri noe store greier ut av det.

    Om vi hopper fremover noen år og jeg er nå en veldig selvbevisst, usikker unge, kommer kommentarer på rad og rekke over hvor mye større enn alle andre jeg var, begynner jeg å tenke på at jeg faktisk kunne slanket meg litt. Tatt i betraktning at jeg ikke var sporty i det hele tatt og egentlig hatet å løpe, gikk ikke dette så bra. Ingenting forandret seg.

    I åttendeklasse nådde jeg min høyeste vekt på 84kg. Jeg var 164cm høy. Dette kom som et sjokk når jeg fikk vite det. Jeg visste jeg var stor, men ikke så stor. Jeg ble mer og mer deprimert for hver gang jeg så meg selv i speilet. Jeg hadde hatt små sammenbrudd over hvordan jeg så yt før, men ikke like ille som jeg fikk etter dette.
    Dette var også året jeg ble kjent med min første anorektiker. Jeg beundret kroppen hennes, og etterhvert høgkant jeg ut av at jeg også kunne klare det. Jeg skulle bli tynn. Jeg begynte å søke på f. Eks: How to starv yourself, beginners guide to anorexia og masse sånt. Jeg skulle bli tynn. Jeg ville få spiseforstyrrelser. Den sommeren gikk jeg ned 27kg. Jeg spiste ingenting, aldri, og hvis jeg gjorde det, kaster jeg det opp igjen. Jeg tok avføringsmidler hver dag, og ingen visste om hva jeg gjorde. Foreldrene mine komplimenterte meg og skrøt til alle hvor fint det var at jeg endelig mistet «valpefettet». Jeg kom tilbake til skolen etter sommerferien og lærerne ble sjokkerte. Ingen kjente meg igjen. Jeg hadde strekt meg i høyden og krympet i bredden. Jeg var nå 169cm og veide 57 kg. Jeg så yt som et spøkelse siden jeg ikke hadde fått nok næring på over 3 måneder. Håret mitt falt ut, jeg var kald 24/7 og alle klærne mine hang på skjelettet som var kroppen min. Jeg slutter ikke å sulte meg selv, men ting ble bare verre og verre. Moren min skjønte at noe var i veien og kontaktet helsesøstera på skolen min, jeg gikk til ho og løy så godt så det susa. Alt var kjempebra, jeg var sunn og spiste 1700 kalorier om dagen, når jeg egentlig mistet mer og mer av personligheten min dag etter dag og spiste i underkant av 100 kalorier daglig.

    Plutselig en dag skjedde det noe. Jeg vet ikke hva, men noe skjedde. Halloween 2018. Jeg hadde hjulpet til som konfirmantleder på et opplegg for barn, fullt av godteri. Når det var ferdig og vi kunne dra, fikk vi også ta med oss en pose godteri hjem. For å ikke virke mistenksom gjorde jeg det også. Jeg hadde planer om å kaste den så fort jeg kom igjennom inngangsdøren hjemme. Men dette skjedde ikke. Jeg kom hjem til et tomt hus og et fult hode. Tankene mine raste. Jeg kunne jo bare spise en godteri. Jeg dør ikke. Så jeg gjorde det. Og så en til. Og så hele posen. Så en kjekspakke. En frossenpizza lg to toast. Dette på under to timer.
    Jeg hadde aldri følt meg mer skyldig og satt meg rett ned på gulvet på badet med hodet over doskålen og kastet opp til det kom blod. Etter det satt jeg og gråt i over en time. Jeg hadde gitt opp. Jeg var svak. Hvordan går det an å være så dårlig på alt?

    Etter dette startet mine bingeperioder. Jeg forspiste meg hver dag, kastet opp og tok avføringsmidler. Jeg hadde også kjøpt slankepiller som jeg tok over 4x mer enn det som var meningen. Dette hjalp ikke. Jeg så tallene på vekten stige. Jeg var livredd, men klarte ikke stoppe å spise. Jeg gråt meg til søvne hver kveld, mens jeg så på videoer av folk med spiseforstyrrelser forklare hvordan de kom seg gjennom det, mest interessert i hva de spiste, ting de gjorde for å ikke være sulten, for å forbli tynn. Jeg var livredd, men gjorde det for det. Mine nye klær ble strammere og strammere, og håret slutter å falle ut. Jeg begynte å svette igjen, og ribbbeina mine ble mindre og mindre synlig.

    Dette var det jeg spiste på en vanlig dag:
    Ingenting til frokost eller lunsj
    Etter skolen ville jeg binge helt sykt, spiste kanskje 3000 kalorier.
    Litt middag
    Kanskje en frukt på kvelden, mest sannsynlig ikke

    Ingen visste at jeg spiste så mye etter skolen. Jeg var hjemme alene lenge, og et helt kjøkken ventet på meg.

    Jeg bestemte meg for at jeg måtte slutte. Jeg skulle bli FIT. Jeg startet å spise sunnere, og trene. Jeg hadde fortsatt mat jeg ikke spiste, som poteter, pasta og brød. Men ellers spiste jeg alt sunt og trente regelmessig.

    Jeg skulle bli vanlig.

    Så kom gutter inn i bildet. Jeg ble forelsket, avslått, forelsket, avslått igjen og igjen. Dette gjorde noe med synet jeg hadde på megselv. De likte meg ikke tilbake fordi jeg var stygg. Jeg var feit. Jeg må slanke meg.

    Hvordan skulle jeg slanke meg? Jeg visste hvordan. Jeg hadde gjort det før.

    Jeg trener nå helst hver dag, selvom jeg har treningsforbud av fysioterapeut pga skader jeg har i hoftene etter for mye trening allerede. Jeg spiser vanlig ish, livredd for karbohydrater, kalorier og fett. Jeg er vegetarianer for å kunne kutte ut enda en matgruppe, og jeg tar avføringsmidler. Jeg tenker konstant på at jeg er feit, jeg må slanke meg og jeg må slutte å spise. Jeg er ikke verdt noe hvis jeg ikke engang klarer å kontrollere hva jeg spiser. Jeg kommer til å dø alene hvis jeg ikke veier under det og det.

    Jeg tenker ofte på at alt hadde vært enklere om jeg hadde hatt en spiseforstyrrelse. Skulle ønske jeg hadde det. Jeg har jo prøvd å fortelle det til foreldrene mine, men det går ikke. Jeg tør ikke. Jeg vet de kommer til å nekte meg å trene, tvinge meg til å spise, og ikke ta meg med til en lege. Noen dager vil jeg ha hjelp, mens de fleste vil jeg bare bli tynn. Jeg må bli tynn. Alt blir bra når jeg blir tynn.

    Dette har holdt på i snart et år, og mye har skjedd. Jeg har også besvimt ca 10 ganger etter å ha kastet opp, trent eller bare rett og slett reist meg opp for fort.

    Jeg vet dette ble helt sjukt mye å lese, og det var sikkert ikke interessant å lese, men jeg måtte få det ut. Jeg vet ikke om jeg trenger hjelp, eller om jeg bare later så godt som at jeg har lurt meg selv til å tro det er sant. Jeg vil ha hjelp, men også ikke. Det eneste jeg vet er at jeg vil bli tynn, jeg vil bli akseptert og ingenting blir bra før jeg er perfekt.

    Nå er jeg 15 år, 170 cm og veier 63 kg.

  • OliIngJoh 26 dager siden #1

    Så utrolig trist å høre... Jeg ønsker alt godt for deg og selv om min sympati ikke hjelper på dine plager så syns jeg det er viktig å si like vell! Jeg har også følt det mye som deg, det hadde bare vært lettere om jeg hadde en spiseforstyrrelse... ofte syns jeg også at det er vanskelig å skille "sulten-følelsen" og "lyst-på-litt-godt- følelsen", det gjør at jeg periodevis overspiser lue, men jeg får ikke til å kaste opp, skjønner ikke hvordan folk gjør det... Uansett, jeg vet dette kanskje ikke er til så stor hjelp, men det ordner seg. Du er ikke alene! Jeg syns du bør tørre å si det til noen, selv om du er redd🧡 Kanskje har du en lærer du kan prate med? Som igjen kan prate med dine foreldre. Jeg tror også det ville være nyttig for deg å ta en tur til legen, kanskje du kan få henvisning til ernæringsfysiolog evnt psykolog? Noen litt utenforstående som du kan dele tanker med. Ønsker deg masse lykke til, du er STERK! Klem jente 17.