ForumFull av følelser / Safe space
  • Safe space

    Startet av Ahhhshit  3 måneder siden

    ❗️Sensitivt innhold ❗️

    Jeg har hatt et problem med selvskading i 3 år nå, det startet med at et familie medlem hadde drept seg selv. På grunn av presset fra det og at foreldrene mine trodde det ville være best om de oppførte seg som om ingenting hadde skjedd endte jeg opp med å prøve å selv skade, jeg trodde ikke at det kom til å vare lenge og at etter en stund skulle jeg stoppe, men som dere mest sannsynlig forsto skjedde ikke det.
    På en eller annen måte hadde jeg klart å dekke det opp i tre år, men det var for godt for å være sant. Tre dager siden var jeg og familien min på tur og jeg hadde på meg en genser. Jeg mistet noe på bakken og når jeg skulle plukke det opp gikk ermet mitt opp på armen min og moren min ser bort på meg og merker sår på armene, hun spør hva det er og fordi jeg ikke var forberedt svarte jeg at jeg hadde falt. Hun ser på amen min og ler «å ja helt sikkert» og gikk vekk mens hun fortsatt lo. Jeg var alltid redd for å si det til henne men jeg trodde fortsatt at når jeg var klar så ville hun være der for meg men nå er jeg usikker, på grunn av dette begynte jeg å tenke tilbake for å se om hun hadde vert sånn før og jeg begynte å huske måten hun ser på folk sine arr, jeg husker hvordan hun ble sint når jeg hadde tegnet streker på armene mine fordi hun ikke ville at jeg skulle se ut som «sån» person, at jeg ikke fikk være med en av vennene mine fordi han hadde arr på beinene sine. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre fordi jeg føler at det ene trygge stedet jeg hadde kanskje ikke er så trygt.

  • solsikke123 10 dager siden #1

    Hei! Dette er veldig trist å høre. Jeg skal ikke leke helsesykepleier, men det er vanlig å reagere sterkt når noen som står en nærme har tatt sitt eget liv. Jeg har ikke opplevd dette selv, og har heller aldri påført meg selv skade. Men dette gjør ikke at jeg setter meg selv ovenfor de som har det. Jeg forstod ikke helt om moren din hånet deg eller trodde det var noe annet da hun så arrene dine. Om hun narret deg på noen som helst måte er det i hvert fall leit å høre. Noe en hvilken som helst person ville foreslått til deg er å snakke med moren din, men jeg skjønner det blir vanskeligere når hun har reagert på en av vennene dine sine arr og det at du tegnet på armene dine tidligere. Det kan være at om moren din får vite om dette, vil hun angre og forstå at måten hun har uttalt seg om dette ikke har vært okay. Om hun ikke er forståelsesfull og bryr seg om deg, skal du ikke la det stoppe deg fra å gjøre det du vil. Det er nesten umulig for folk som ikke har skadet seg selv, å skulle forstå hvordan det er eller føles. Uansett må du snakke med noen om dette, selv om det kan være et stort skritt å ta og ta kontakt med feks en lege, helsesykepleier osv. Jeg har selv hatt andre problemer tidligere, og valgte å ta kontakt med helsesøsteren på skolen. Jeg fikk snakke med henne, og hun både lyttet, stilte spørsmål og gav råd. Det var ikke noe kleint, og man trenger heller ikke fortelle noe før man føler seg klar for det. Når man holder noe for seg selv for lenge, kan det bli en ond sirkel, der man har en egen mørk hemmelighet ingen andre vet om. Bestem deg for at stemmene i hodet ditt eller det i deg som hver gang får deg til å skade deg selv, ikke skal få ta overtaket på deg. Dette er ditt liv, hvor du er sjefen. Fortid er fortid, og det skal ikke få plage deg for resten av livet. Ha med deg de gode minnene fra personen som har gått bort, med deg i hjertet ditt, og lev livet ditt slik du vil det skal være. Lykke til, dette klarer du ;)