ForumFull av følelser / Mister alle jeg er glad i. Er det meg?
  • Mister alle jeg er glad i. Er det meg?

    Startet av Orange  4 måneder siden

    Jeg vet jeg ikke er den eneste. Jeg vet at livet liksom skal være vanskelig når man er ung. Men ingen fortalte meg hvor jævlig det kom til å være.
    Jeg har mistet to av de folkene jeg elsker høyest i hele verden, og nå er jeg i ferd med å miste bestevennen min også. Jeg er en del av en familie som i all hemmelighet ikke egentlig vil ha meg. Folk beskriver meg som jovial og konstant smilende selv om jeg føler meg som verdens jævligste menneske. Jeg føler vennene mine og alle jeg kjenner egentlig ikke liker meg og blir lettet når de ikke ser meg. Alle rund meg er plutselig mye bedre enn meg og jeg kan aldri bli som dem. Utseendet mitt blir bare styggere og styggere hver dag, men jeg har ikke krefter i meg til å gjøre noe med det, for jeg er så sliten av å tenke på andre ting. Selv om jeg har alt dette inni hodet mitt vil jeg ikke dø. Det skjønner jeg ikke, for jeg fortjener ikke å leve. Jeg sårer alle som kommer inn i livet mitt og jeg klarer ikke stoppe det. Jeg vil ikke dø. Jeg vil ikke skade meg selv. Jeg vil bare få det unnagjort. Er det bare meg, eller kjenner du deg igjen? Bør jeg søke hjelp eller bør jeg bite tenna sammen og håpe at jeg vokser opp og tar ansvar for livet mitt? Jeg vet ikke lenger. Hjelp meg, vær så snill.

  • Nikken 4 måneder siden #1

    Hei, jeg kan ofte kjenne meg igjen i det du skriver, jeg vet ikke helt hvordan man kan fikse det, men jeg har begynt å snakke med en miljøarbeider på skolen, mest for å rydde opp i tankene kanskje, og få litt ro. Når jeg snakker med henne, og hun ikke dømmer meg, føles det lettere å akseptere meg selv. Det anbefaler jeg å prøve:)

  • Tristoglei. 4 måneder siden #2

    Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg føler at jeg egentlig har ingen å åpne meg opp til, fordi jeg vet det er ingen som forstår meg. Jeg smiler, men inni meg har jeg det helt forferdelig. Jeg har en grunn til at jeg har det tøft, men det er så vanskelig å åpne meg opp, for jeg vet at jeg ikke kommer til å få den hjelpen jeg trenger, fordi det er så vanskelig å hjelpe meg.

    Jeg har hatt mennesker som forsto meg tidligere, og det var lett å åpne meg opp til dem, men nå har jeg ingen som kan forstå meg. Og det er det verste med å være ung.

    Jeg håper du finner noen som kan forstå deg og hjelpe deg da, uansett, for det klarer jeg aldri.

  • Tristoglei. 4 måneder siden #3

    Altså jeg vet ikke om jeg klarer å finne noen som forstår meg, men jeg prøver...