ForumFull av følelser / Min historie...
  • Min historie...

    Startet av Noen..  12 dager siden

    Jeg var 10 år. Med hele livet forran meg. Bare en helt bekymringsfri unge! 27. April 2017. Endelig fredag! Men kanskje min siste fredag... jeg går på skolen, som hver annen dag. Men da jeg kommer inn fra lillefri, føler jeg meg veldig sliten. Orker ingenting!!! «Ååh... er jeg syk??» Jeg kan ikke stå her å lure på det. Løper tilbake til timen, men jeg får ikke til å gå fort? På veien hjem møter jeg en nabo og sier -god jul!. April???
    *4 dager senere*
    1. Mai 2017. Jeg drar på shopping med bestevennen min. Men jeg kommer snublende inn på kjøpesenteret. -skolissa mi var åpen, sier jeg. -men du har jo borrelås, sier venninna mi og ler. På vegen inn snakker vi om gutter. Venninna mi prater i vei... -hallo? Resbonder!!!, roper hun plutselig til meg. Hæ? Hørte ingen verdens ting.
    2. Mai 2017. -mamma, jeg føler meg dårlig, sier jeg. Jeg går ned (i bare pysh) legger meg på sofan, måler tempen, 41+! Jeg og mamma drar til legen. Jeg tok en blodprøve, men jeg kjente ikke stikket. Plutselig faller jeg sammen på gulvet. Legene fisker meg opp igjen, og legger meg på en opprasjonsbenk. Legen kommer inn. «Ja, du har pollenallergi, ta deg et glass vann» sier han. Forbannet drar jeg og mamma hjem. Jeg tar vann, men bare hoster det opp igjen. Mamma tar meg med tilbake til legevakta. -å herregud, hva er det nå da??, hører jeg legen si. Da kom det en dame forbi. -herregud, du ser da at hun ikke kan gå???????, roper hun til han. Ca. 15 min senere er det et ambulanse team fra Ahus rundt meg. -hva vil dere?, presser jeg fram av det lille jeg har av stemme. Men før jeg får svar, er jeg bevisstløs!
    *Det som skjedde var at jeg fikk Encefalitt. Hjernebetennelse i lillehjernen. Veldig skjelden.*
    1,5 mnd senere våkner jeg opp på Rikshospitalet. Kan ingenting, vet ikke hvem de rundt meg er, hvor jeg er, hvorfor jeg er her. Og jeg kan ikke spørre heller hvor jeg er!
    *Et halvt år senere.*
    Jeg har vært på Sunnaas rehabiliterings senter i 4 mnd, og trent meg opp. Fra å ikke kunne styre armer og ben, til å gå og spise samtidig. Fra å ikke kunne lage en lyd, til å prate. Alt jeg trente på, gå, snakke, spise, sitte, hive ball mm. Alt lærte jeg, bare på et halv år! På Sunnaas sier vi «en vei videre».
    Det var min historie. Tusen takk for at du leste💕

  • Absolutt Ingenting 10 dager siden #1

    Wow. Veldig sterkt å lese. Håper alt går bedre med deg! <3
    Du skriver veldig bra og levende, forresten! Følte at jeg leste en bok. Du bør jobbe mer med skrivingen, for jeg ser du har et talent! Er du "bare" 11 år nå? 12, kanskje? Uansett er det veldig bra skrevet!!

    Og det du har opplevd virker fryktelig skremmende, og ingen burde oppleve det. Men det virker som om du har vært heldig midt oppi alt sammen, da! Du har jo klart å komme deg veldig igjen, og det virker som om du absolutt kommer til å få et fint liv senere. Det er bare å snakke med meg her hvis du har lyst, forresten! <3

    Mange klemmer fra meg
    Og god bedring <3

  • Noen.. 8 dager siden #2

    SV: Absolutt ingenting
    Tusen takk💕 for de fine orda og omsorgen. Det betyr veldig mye for meg. Du virker som en god jente/gutt. I klassen min så vet jo de andre at jeg var veldig syk i 2,5 mnd, på sykehus et halvt år og at jeg ble «frisk» (både medisinsk og fysisk). De skjønner det med at jeg ikke kunne spise, prate, gå osv. Men de tenker mer at jeg bare våknet en dag å sa «hei, jeg føler meg litt bra i dag», de ferreste mennesker vet ikke hva rehabilitering er før de har prøvd selv. Men du gjorde😊 Du kan føle omsorg ovenfor andre og kan vise medfølelse. Og det er en veldig bra egenskap❤️ Boka «brain on fire» av Susannah Cahalan er basert på dette. En ung kvinne som får Encefalitt, og «mister seg selv». Boken er også filmatisert! Den er veldig bra, anbefales. Både filmen og boken📚🖥. For å svare på spørsmålet ditt. Jeg var 10 år da det skjedde, ble 11 år på Rikshospitalet og er nå 12 år (og i rehabilitering).
    Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å lese, det betyr mye💕 å få fram budskapet mitt, «the only way to achieve the impossible, is to believe it’s possible»
    -hilsen meg🧡🧡🧡

  • Absolutt Ingenting 6 dager siden #3

    Hei!
    Jeg blir helt rørt av å lese det du skrive om meg <3. Tror ikke det stemmer så godt i virkeligheten, da, men jeg skal ta det til meg likevel. <3 :)
    Har også planer om å sjekke ut boka du nevnte. Den virker veldig god! :)

    Håper alt går bra med deg videre, og hvis du vil, kan vi gjerne fortsette å skrive sammen her. :)
    Hvordan har uka di vært, forresten? Har du noen planer for juleferien? Noen julegaveønsker?

    Ha en fin førjulstid!

  • Jenta07 2 dager siden #4

    Hei! Det hørtes ut som et veldig slitsomt år... Men så sterk du er som kommer deg tilbake, og lærer deg dette her igjen💕
    Noen mennesker er bare så sterke mentalt, og du er virkelig en av dem! Jeg ønsker deg lykke til videre🍀💛
    Jenta07