ForumFull av følelser / Jeg er min største fiende. Hva faen?!
  • Jeg er min største fiende. Hva faen?!

    Startet av Min egne største fiende  én måned siden

    Hei, jeg er en gutt på 17.
    Fatter ikke hvordan, men nå sitter jeg her igjen. Gråter, ut av intets og tenker ting jeg hater å tenke. Jeg vil ikke dø sånn her. Jeg mister kontroll helt og ser syner av meg selv ta mitt eget liv.
    Jeg har lært meg å ikke la ting balle seg opp, men nå har jeg ikke kontroll over mitt eget hode... hadde jeg ikke hatt de jeg har rundt meg hadde jeg sikkert vært gravlagt for lengst.
    En dag kan være helt fin, men så begynner jeg å bli depprisiv, river meg i håret å tenker at jeg ikke burde sitte sånn her og at jeg burde sjerpe meg. Så mister jeg kontroll og har lyst til å dø, selv om det er tanken jeg selv hater. Jeg er liksom i krig mot meg selv, helt uten kuler...
    Styggen på ryggen ga liksom plutselig jævlig mye mening...
    Vet ikke hvorfor jeg skriver dette til dere, men vi får vell håpe at det hjelper på en måte... eller no

  • Shittylife én måned siden #1

    ja. jeg gir også dette en sjanse men vet ikke helt hva jeg kan gjøre. jeg 13 og vil dø. jeg orker ikke mer, men jeg lever for dem nær meg.

  • Em01 én måned siden #2

    Jeg kan også være helt fin en gang også sitter for meg selv og tankene går i hodet mitt også begynner jeg bare å gråte. I mens jeg gråter ser jeg meg selv i speilet og det jeg ser er noe jeg hater at jeg er. En veldig sensitiv jente på 17. Jeg hater det sånn sykt mye. Ingen i familien min er sensitive og jeg føler jeg ble født med denne sensitiviteten som de ikke har. Hvis en i familien er veldig sensitiv så blir man sett ned på. En gang så satt jeg for meg selv og tenkte at jeg ikke burde ha blitt født og burde bare forsvinne fordi da har de en mindre person å tenke over, men tanken forsvant rett bort fra og skal jeg si deg hvorfor? Fremtiden. I min fremtid så ser jeg for meg en voksen meg som har fått en utdanning, har en jobb og barn jeg vil leve for. Jeg vil være der for dem. Selv om de ikke finnes ennå så elsker jeg dem allerede.
    Så vær så snill, lev for de rundt deg, men førsteprioriteten din burde være at du lever for deg selv. Å gråte hjelper faktisk så ikke tenk på det som noe negativt. Skriv ned følelsene dine i en journal (det er det jeg gjør i hvert fall). Snakk med noen, men please ikke dø.