ForumFull av følelser / en ting å måtte
  • en ting å måtte

    Startet av problemer?  ett år siden

    hver eneste dag så er livet mitt fylt av ting jeg må gjøre. sånn vanlige dags ting. men det begynner å bli mer og mer umotiverende. det har kommet til det punktet at depresjonen tar over og jeg er ikke lei meg over noe lenger. jeg er bare sliten over alt. glad? det ser man lite av. virker glad, men er egentlig bare distrahert? det er en annen ting.

    men poenget med dette var at, jeg har kommet til det punktet at ting som er vanlige ting med dagen din er bare slitsomt og føles ikke ut som er vits.

    ting som å måtte:
    stå opp, pusse tenna, dusje, gå ut, være med folk. og spise.

    være med folk (familie, venner etc..) og å spise spesielt føles bare ut som en ting jeg MÅ gjøre for å «please» andre. jeg kunne gitt faen i om jeg spiste eller ikke. det er ikke motiverende. det å måtte spise og å være med venner er bare en ting jeg gjør for å gi nytelse til andre. ikke meg selv. det er så umotiverende og føles ut som en oppgave som må bli gjort. ikke noe jeg vil. alt er så slitsomt. og greia er at jeg må vise familien min at jeg ikke har det så ille som jeg har. fordi de har en forventning. sier jeg at jeg er sliten så har jeg tydeligvis ikke en grunn fordi jeg har ikke gjort en dritt den dagen. og det er 2 barn her i huset. hun ene vil leke hele tiden, jeg sier jeg er sliten men hun hører ikke. jeg vil være alene men hun vil bare leke stakkars. jeg føler meg så slem. det er slemt. jeg kommer til å angre på det senere i livet. jeg vil ikke leve

  • Onskeråhjelpe 10 måneder siden #1

    Hei,
    å lese denne posten er 100% identisk til hva en venn av meg fortalte hun opplevde for noen år tilbake.
    Hun dro til psykolog og fikk fantastisk hjelp. hun var ikke klar over at hun slet med flere diagnoser stakkar.
    Oppsøk hjelp med en gang! det er det eneste smarte du kan gjøre nå. Tro meg, det kan BARE bli bedre enn der du er nå!
    Jeg heier på deg!! DO IT!

  • problemer? 10 måneder siden #2

    Jeg får hjelp, jeg har gått av og på til psykologer og ingenting hjelper. 2017 fikk jeg hjelp som 13 åring i 1 og et halvt år men ingenting funket. Som en 17 åring nå, veldig snart 18 så sliter jeg enda mer enn før

  • This ride is a journey 2 10 måneder siden #3

    Et tips er å droppe fasaden. Du er i en situasjon hvor du er nødt til å fake å være glad, å være okey. Hvordan kan man være motivert når alt man gjør er for andre og deres tanker? Depresjon kan ikke takles usagt. Det må behandles som alle andre helseproblemer, og ved å si ting som de er slipper du å waste energi på å skjule ting og kan få en pause til å bygge noe opp igjen. Jeg har litt de samme tendensene som deg, vil stort sett heller late som enn å si det som føles ut som den stygge sannheten, men har også funnet ut at det er ingenting hjelper mer enn å lekke ut sannheten til de få vennene jeg stoler på. Alle jeg kjenner har problemer, forskjellen er bare skala. Uansett er det godt å rydde opp i tanker sammen, små og store, alt teller, ingen vil klandre deg for å dele problemer. (En venn var veldig bekymret for at det ganske negative som skjedde med henne skulle påvirke meg og slite meg ned før hun åpnet seg til meg. Jeg var bare glad fordi jeg endelig visste hva som skjedde, hadde mistanker om at ikke alt var bra, og kunne støtte henne).

    Hvis en går til psykolog el. er det viktig å "klikke" med psykologen. Det er mange som må møte mange før de finner noen som de passer sammen med. Hvert et menneske er annerledes, profesjonelt også, og på samme måte som man ikke er bestevenner med alle, passer man ikke med alle psykologer. Hvis du føler du har prøvd nok, hva med å kontakte noen som har hatt depresjon, (gjerne noen som også jobber i helsetjenesten, de er utdannet av en grunn) de vil i alle fall forstå deg og kan gi deg et syn på en fremtid du selv vil leve.

    Husk at måten du har det nå er en ond spiral som er jævli tung, og ingen forventer at du uten videre skal "fikse" tankemåten, motivasjonen, situasjonen din etc selv for det er ikke psykisk styrke det går på, det handler om destruerende mønstre som må brytes, og ofte må andre legge til rette for at det skal skje. Men alle typer "bedre" er verdt det. Alle babysteps telles.
    Klem fra en som bryr seg