This ride is a journey 2
ett år siden
#3
Et tips er å droppe fasaden. Du er i en situasjon hvor du er nødt til å fake å være glad, å være okey. Hvordan kan man være motivert når alt man gjør er for andre og deres tanker? Depresjon kan ikke takles usagt. Det må behandles som alle andre helseproblemer, og ved å si ting som de er slipper du å waste energi på å skjule ting og kan få en pause til å bygge noe opp igjen. Jeg har litt de samme tendensene som deg, vil stort sett heller late som enn å si det som føles ut som den stygge sannheten, men har også funnet ut at det er ingenting hjelper mer enn å lekke ut sannheten til de få vennene jeg stoler på. Alle jeg kjenner har problemer, forskjellen er bare skala. Uansett er det godt å rydde opp i tanker sammen, små og store, alt teller, ingen vil klandre deg for å dele problemer. (En venn var veldig bekymret for at det ganske negative som skjedde med henne skulle påvirke meg og slite meg ned før hun åpnet seg til meg. Jeg var bare glad fordi jeg endelig visste hva som skjedde, hadde mistanker om at ikke alt var bra, og kunne støtte henne).
Hvis en går til psykolog el. er det viktig å "klikke" med psykologen. Det er mange som må møte mange før de finner noen som de passer sammen med. Hvert et menneske er annerledes, profesjonelt også, og på samme måte som man ikke er bestevenner med alle, passer man ikke med alle psykologer. Hvis du føler du har prøvd nok, hva med å kontakte noen som har hatt depresjon, (gjerne noen som også jobber i helsetjenesten, de er utdannet av en grunn) de vil i alle fall forstå deg og kan gi deg et syn på en fremtid du selv vil leve.
Husk at måten du har det nå er en ond spiral som er jævli tung, og ingen forventer at du uten videre skal "fikse" tankemåten, motivasjonen, situasjonen din etc selv for det er ikke psykisk styrke det går på, det handler om destruerende mønstre som må brytes, og ofte må andre legge til rette for at det skal skje. Men alle typer "bedre" er verdt det. Alle babysteps telles.
Klem fra en som bryr seg