ForumDet kreative hjørnet / Utdrag fra Okja: Vi river ned bur
  • Utdrag fra Okja: Vi river ned bur

    Startet av Tigerlilje  ett år siden

    Alle er slanke og tause, ansikter maskert.
    Den høyeste har hvit skjorte under dressjakken. Svart slips. Resten er hel-dekket svart i skalljakke og vide bukser. Lederen. Øynene, mørke i hvitt under finlandshetta, fanger mine. Han huker seg ned, så jeg slipper å bøye nakken, og sakte, i et stødig grep under blikket hans, avdekker han ansiktet for meg.
    Han har svart hår og en glattbarbert smal hake. En ubestemmelig antydning til et smil leker i de dype munnvikene. Så blunker han vennlig, og sier med en underlig, beroligende stemme, ord som ikke sier meg noe.
    Bevegelser bak mannen i dress løsriver blikket mitt.
    "Han heter Jay," sier noen på koreansk. I helsvart forkledning, skjelnet jeg ham ikke fra de andre før han sitter ned i samme høyde og tar av seg på ansiktet. Han avslører et utvilsomt koreansk ansikt. "Jeg er K."
    "Red," sier jenta med kunstig rødt hår, og følger de to første guttenes eksempel, etterfulgt av de to siste.
    "Silver."
    "Jeg er Blond."
    "Jeg heter Mija," sier jeg nølende til den lille forsamlingen. Koreaneren nikker oppmuntrende; han vil oversette. "Og dette er Okja." K oversetter, og jeg føler over den flodhestaktige huden til kjæle-supergrisen min. Hun rører urolig på seg.
    "Vi er dyreelskere," sier Jay i dressen gjennom Ks munn.
    Mens K oversetter, lar jeg blikket søke mot resten av gjengen. ALO, tagget de på panseret på lastebilen som skulle frakte Okja til slakteriet i Amerika. Animal Liberation Organisation.
    "Vi redder dyr fra slakterier, dyrehager, labratorier. Vi river ned bur og setter dem fri. Det var derfor vi reddet Okja."
    Silver er blek som skjorta til Jay, og sitter og glipper med øynene og får de spinkle skuldrene sine gnidd av Blond. Blond, derimot, ser ut til faktisk å være i stand til å rive ned bur; han må være sterk som en bjørn. Jenta med det røde håret sitter med hodet lent mot veggen. Hun ser ut som hun har sovnet allerede.
    En gjeng bleke, rebelske ungdommer i det mørke frakterrommet på en antakelig stjålet lastebil.
    Men de hjalp meg redde Okja.
    "Tusen takk," sier jeg.
    K gjentar det på engelsk, og Jay nikker anerkjennende. Så hever han hodet, snakker mens han nikker mot hver i gruppen, og ser tilbake på meg med et stolt glimt i øynene. Ingen reagerer en tomme.
    "Bare hyggelig," oversetter K, og gjør et avfeiende håndkast. Jeg smiler usikkert. Jay mumler til ham over skulderen, men K mumler tilbake og nikker innbydende mot meg. Jay bare ofrer meg et blikk før han mumler mer til K over skulderen. Bak dem skifter Red stilling.
    Så snakker Jay til meg igjen. Det milde blikket viker ikke fra mitt, og røsten hans er overtalende, som hvit kaffe. Ved siden av ham fisker K et brett ut av en innerlomme i skalljakken, trykker på det så det lyser opp ansiktet hans.
    "Vi," begynner han, men overdøves av Jays pågående tale. "Eh..." Han retter lyset mot Jay, som innser at han må avrunde, og tar imot brettet.
    "...Kjemper mot folk som skader dyr...", mer mumling mellom Jay og K, "Vi avslører grusomhetene..."
    De snur brettet, og i mørket skjærer de lysende svart-hvit bildene inn i øynene mine.
    Det første bildet viser en person i finnlandshette som skal befri en flokk høns bak et gitter med en kjempetang. Mannen er en sværing, det er nok Blond. Overskriften er delt i to bannere med engelske ord som skråner mot hverandre. K sveiper en finger over skjermen. En valpeflokk, stilt opp på en lang linje i det hvite gresset. Bak dem sitter fem maskerte dyreforkjempere. Det tredje bildet viser to svartkledde som flasker hvert sitt lam på fanget. Ansiktene er skjulte under hetter, men de holder rundt dyreungene på en kjærlig måte. Jeg smiler litt.

    ( Alle skvetter til, Red spretter på beina. Jay kaster seg rundt idet Silver glir ut av hendene til Blond og dunker hodet mot en kasse.
    "Går det bra, Silver?"
    Den tynne gutten med sølvhåret blir støttet opp av Blond og ser seg fortumlet omkring. "Ja da."
    "Går det bra?"
    "Ja." Han rister på hodet.
    "Har han fortsatt ikke spist noe?"
    "Nei," mumler Blond inn i håret på Silver mens han fortsetter å stryke kameraten sin over ryggen. "Han prøver fortsatt å etterlate minst mulig avtrykk på miljøet."
    Silver mumler kraftløst. "All matproduksjon er utbyttende."
    "Her-" Blond tryller frem noe rødt og rundt mellom fingrene og holder det under munnen hans. "Spis denne."
    "Nei, nei," jamrer Silver og prøver vri seg løs fra bicepsene til Blond.
    "Det er bare en tomat."
    "Modnet i etylengass. Fraktet i lastebiler."
    "Jeg beundrer overbevisningen din, Silver," sier Jay, med blikket på den koreanske jenta. "Men blekheten din bekymrer meg." )

    "Hvor lenge har du og Okja levd sammen?" spør Jay gjennom K, som reiser seg og setter seg ved siden av Okja og meg.
    "Siden jeg var fire," svarer jeg.
    Folk beveger på seg. Ingen sier noe.
    "Mija, vet du hvor de skulle ta henne?"
    Jeg nikker. "Til Amerika. Til konkurransen om beste supergris."
    "Ja," fortsetter Jay. "Men de skulle ta henne med et annet sted først. Egentlig skulle de ta med Okja hit."
    K viser et nytt bilde på lysebrettet. Et mørkt bilde av en gate, nattestid, med blågrønne lysflekker fra gatelamper.
    "Dette underjordiske laboratoriet i Paramus i New Jeresy. Dette er bygningen der Okja ble skapt."
    "Skapt? Nei", smiler jeg og rister på hodet. "Moren ble funnet i Chile, og så ble Okja født i Arizona."
    Jays øyne kjølner.
    "Mija. Alt du tror du vet om Okja, er løgn. Okja ble skapt i denne labben. Den såkalte moren hennes også. Det er her Mirando eksprimenterer på de genetisk muterte dyrene. Men genetisk mutasjon er for farlig," sier Jay, og K viser flere svart-hvit bilder med tykk, blodrød tekst, "Forklarer Mirando det som økovennlig, naturlig og GMO-fritt. Det er ren svindel. Millioner GM-griser står i kø for slakteriene. Dere og de andre bøndene er bare et reklame-knep for dem. Bare en idyllisk bakgrunn.
    Mirando vet at forbrukerne vil avsky tanken på å spise mutert GM-mat. Så for ti år siden gikk sjefen deres, Lucy Mirando, inn i labben og lette blant vanskapningene, for å finne de tjueseks peneste, som din Okja. Og så sendte hun dem ut i verden med en stor fanfare."
    "De har avlet opp grisene, og snart vil butikkene være fulle av kjøttet og organene deres," sier Red. "Hundemat, pølser, bacon, jerky..." Hun ser ut som hun må spy.
    Jay nikker. "Planen vår var å stanse prosjektet deres. Men for å gjøre det, trenger vi er videoopptak fra labben som viser den fryktelige mishandlingen av dyrene. Og det er ett problem. Sikkerheten er ugjennomtrengelig. Men så har vi en løsning." Pupilene hans utvider seg. "Selv om vi bare gjør det dersom du sier ja..."
    Den blonde kremter. Han lener seg nærmere Jay, pannen rynket, og mumler noe som ikke blir oversatt. Spørsmål, høres det ut som; noe som han ikke er helt enig i eller fornøyd med. Han holder en arm som et bilbelte over brystet på Silver, som ser ut som en overopphetet, apatisk voksdukke.
    "Ååh," utstøter jenta, og glaner mot de to guttene i hjørnet, før hun hever en hånd mot meg. Hun lyder som hun har masse annet å tenke på enn det Blond påpeker, og hva hun enn sier, får Blond til å trekke seg tilbake. Noe i øynene hennes sier meg at hun er på mitt lag.
    Jay mumler noe som får Silver til å rette seg opp av egen muskelkraft. Han snakker raskt og innbitt, blodårene viser seg i halsen. Han snakker til hosten kutter ham av, og da biter Jay ham med skarpe ord tilbake. Blonds hender er der for Silver med det samme til støtte og beroligelse. Silver veksler et blikk med ham som om Jay akkurat hadde bedt ham hoppe ut av lastebilen i fart. Jay fortsetter å snakke til meg.
    "Okja," sier K, og jeg får se et ørlite kamera bli lagt inni en svart boks, akkurat lik den som har ligget under Okjas øre og forsynt Mirando med info siden hun var født. "Vil bli et skjult kamera. Men vi gjør det ikke, med mindre du vil vi skal."
    Jeg nikker stivt, og holder Jays blikk mens han klapper Okja på flanken. Han spanderer et smil; jeg smiler som om jeg forstår, ser fra det ene stirrende ansiktet til det andre. Jeg har jo allerede bestemt meg. Hvorfor fortsetter de med dette? Okja grunter og knuffer meg urolig i ryggen. "Vil dere overgi henne til Mirando likevel?" spør jeg. Okja hører jo til hos meg. Hun ble tatt fra meg, og jeg er her bare for å hente henne hjem igjen.
    "Mirando vil ha grisen i best mulig stand til skjønnhetskonkurransen." Jay smiler matt, og ordene til K er myke i øret mitt. "Så jeg garanterer deg, Mija, at hva enn de har planlagt for Okja i labben, vil de ikke skade henne."
    Et sinne lukker seg rundt hjertet mitt. Jeg åpner munnen for forklare -- at jeg har bestemt meg, at jeg ikke vil dette. Men så begynner de å snakke igjen, lederen først, deretter oversetteren.
    "Hva velger du?"
    Jeg svelger, og ber dem "Ta Okja tilbake til fjellet." K oversetter med et merkelig smil.
    Stemningen skifter fullstendig.
    Blond løfter hendene over hodet som om han var blitt bønnhørt, og har allerede på seg finnlandshetta. Red smiler takknemlig. Jay knytter den ene hånden som i triumf, og bak ham reiser alle seg for å klemme hverandre.
    "Yess," snerrer Jay. Han tar meg inn i en varsom omfavnelse, hånden hans skjelver mot bakhodet mitt, og så omslutter klemmen meg helt. Silver og Blond henger rundt halsen på hverandre. Jeg forstår ikke hva jeg sa som gjorde dem så glade. Jay tar ansiktet mitt i hendene sine, ser meg dypt inn i øynene, og jeg kjenner et tramp i magen av tanken på om han kommer til å kysse meg. Heldigvis gjør han ikke det. Jay løslater meg. K glir forbi med en åpen plastpose som Jay slipper den gamle svarte boksen nedi. Selv da holder han meg fortsatt lenket fast med blikket sitt. Han snakker til meg -- jeg tror han forsikrer meg om at jeg har valgt riktig, men det har jeg jo ikke, det var ikke dette jeg valgte.
    En sidedør skrangler åpen, og vinden river langs sidene på lastebilen. K trekker hetta over hodet og kikker ut av åpningen. Idet ansiktet hans forsvinner, oppdager jeg hvor mørkt det er blitt utenfor. Han vinker til noen bak, og snakker til de andre, som svarer med å løpe rundt i lasterommet for å samle sammen tingene sine. Jeg lurer på hvem som kjører lastebilen.
    Lastebilen glir langs metallrekkverket på ei langbro. Biler suser bak oss og foran oss med øyne som mange tusen lommelykter. Fastlandet stirrer imot oss med røde, grønne, blå og hvite knappenålsøyne, men det er langt vekke, og dypt under oss glinser innsjøen blekksvart.
    Jay klapper på Okja og bukker farvel til meg. Vent, hvor går du?
    En etter en stikker de svarte hoder ut av sidedøra, vinker med de svarte hanskehendene sine til noen bak oss, og da hører jeg sirenene. Silver har dradd skjerfet over munnen og står og brøler inne i lasterommet. Han tar fart -- Red og Blond får nesten ikke tid til å flytte seg før han flakser ut og over rekkverket -- det sølvskimrende håret forsvinner ned i mørket.
    Sirene lyder rett bak, blålys speiler seg i flatene og avslører skikkelsene til Red og Blond som stuper gjennom nødutgangen.
    "Vent!" Jeg vakler på beina. Gulvet rister. "Hvor skal dere?" Jay er den siste som dekker seg til og takker farvel, før han springer ut. "Hva med meg?"
    "Mija," roper K over vinden. Han hadde ikke hoppet likevel. Han har trukket opp hetta som en lue og smiler ikke når han snakker. "Lær deg engelsk til neste gang. Det åpner nye dører." Så er også koreaneren borte.
    Lastebilen stanser. Vinden i ansiktet avtar mens jeg speider etter dem, eller en flyktvei til Okja og meg selv, men politibilene har allerede tatt oss igjen.

    ___
    Skrivetrening fra Netflix' "Okja"
    Regissør: Bong Joon-ho
    Utgitt: 2017

    Plottet, personene eller noe som helst i denne scenen er ikke mitt eget, men min personlige tolkning og formidling av det som skjer.

    Skrivetrening for min egen del.

    La meg få vite hva du synes,
    ~Campanilla

  • Cocos4 4 måneder siden #1

    Veldig bra! Fortsett å skrive!!♥️

  • Jente07 4 måneder siden #2

    ♥️♥️♥️