Jeg vet ikke hva jeg føler meg.
Startet av Tristoglei.
8 måneder siden
2020 har vært et tøft år. Jeg er på en måte den samme personen som jeg var i 2020. Det har vært vanskelig å åpne seg opp til andre, med tanke på at jeg føler at jeg ikke har noen jeg kan snakke med om ting. Å gi opp føles rimelig og gir mer mening, enn livet mitt, for livet mitt gir ingen mening og jeg vet ikke hvordan jeg skal leve det.
Jeg har en sjelden kronisk diagnose som heter Dystoni og tar medisiner som overføres opp til hjernen min, gir mer dopamin. Dystoni er mer sjeldnere i Norge enn i hele verden. Det heter egentlig sepiapterin reduktase mangel, som jeg vet er et langt navn og er forkorta til Dystoni, fordi nervecellene mine irriteres hvis jeg ikke tar medisinen. Hvis jeg glemmer medisinen en hel dag skjer det mye med meg, men jeg dør ikke med en gang. Jeg har vanskeligheter med å leve med diagnosen, selv om jeg fikk diagnosen da jeg var barn og gikk i 1.klasse. Jeg har aldri hatt et normalt liv og gjort alt tenåringer gjør. Nå føles det som om jeg går glipp av alt sammen, alt det gøye på grunn av diagnosen min. Alt forandret seg da jeg var barn og hele livet mitt må jeg takle diagnosen min.
Det er ingen som forstår eller skjønner hvordan jeg har det, for jeg kjenner ingen som har en sjelden diagnose som ingen andre har. Det er derfor det er så vanskelig å være åpen med andre, fordi jeg vet at andre har mindre sjeldnere ting som de opplever, som de vet at andre enn seg selv opplever, det er bare veldig trist. Dere skal ikke synes synd på meg eller skrive til meg av medlidenhet, fordi det får meg til å føle meg mindre verdt fordi alle andre ikke kjenner på det samme som meg.